Forført av forbryteren

En familie snubler inn i en av historiens verste misdedere i «Den tyske legen», en god thriller og et uforløst drama.

FILM: Himmelen over det åpne, bleke landskapet i Patagonia er stor og hvit og fyller nesten hele kinolerretet.

Men allerede i åpningsscenen av «Den tyske legen» er det som om det henger lave, mørke skyer over barna som leker, og den elegante mannen (Alex Brendemühl) som sitter og ser på dem. Han følger særlig med på Lilith (Florencia Bado), en spedbygd tolvåring som ser mye yngre ut.

«Dødens doktor»
Tiden viser seg å være sekstitallet, og mannen viser seg å være lege. Han slår følge med Liliths familie på reisen sørover, til hotellet som den gravide moren har arvet og som foreldrene skal drive, og vinner Liliths tillit ved å love å gjøre dukken hennes frisk. Historien om de to er ikke å være noen «Lolita»-historie, som publikum kanskje kan frykte, men noe potensielt like nifst.

Legen er ikke den han gir seg ut for å være, han er Josef Mengele, som utførte en rekke fryktelige medisinske eksperimenter på jødiske fanger i Auschwitz, og som flyktet til Sør-Amerika etter krigen. Men interessen for å fikle med menneskekroppen har han ikke lagt igjen i Tyskland.

Forførerisk omsorg
«Den tyske legen» er dels drama og dels thriller, den er basert på regissør Lucia Puenzos egen roman som igjen er basert på en sann historie, og delvis produsert fra Norge.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mest overbevisende og uhyggelig er historien i skildringen av forførelsen, av Lilith og av Liliths mor, som ennå har et svermerisk forhold til den tyskspråklige og nazistiske skolen hun gikk på som barn og også vil innrullere barna der. Mor og datter føler seg begge som gjenstander for oppriktig interesse og omsorg, av noen som ser usikkerheten deres og synes å ha en mirakelkur som skal gjøre alt bedre.

Men doktorens interesse er ikke egentlig for dem, den er for hva de kan brukes til, for kroppene deres som mekanismer, ikke ulikt fascinasjonen hans for dukkene som lages av Liliths far Enzo. Enzo er den eneste som legger for dagen den nødvendige skepsis i møtet med den fremmede. Det vil si, han og en gåtefull fotograf som tar gåtefulle telefoner som kanskje har sammenheng med nyhetssendingene om Mossads jakt på flyktede nazister.

Thrillerslutt
Patagonia er en storslagen scene og bildene derfra er nydelige, men nøkterne og uten å bikke over i kitsch. Mindre balanserte er scenene fra Liliths brutale skolehverdag: Dette er skjematiske og litt snublende historier om mobbing og forelskelse, formidlet av en regissør og unge skuespillere som ikke alltid er like stødige. Metaforene, som Liliths dukke, ris litt hardere enn de tåler.

Og det er skuffende at «Den tyske legen» får noe nær en ren thrillerslutt. Jakten på Mengele får sitt dramaturgiske klimaks, men historien om familien, om ekteparet og om lokalmiljøet blir aldri virkelig avrundet.

«Den tyske legen» er en sober filmatisering av en fascinerende historie. Brendemühl er svært god, han spiller med en holdt intensitet som gradvis fremstår som skummel og skylappet. Men filmen burde unnlatt å skli opp i sjangerhimmelen når det røyner på, og stilt tøffere spørsmål til sin egen befolkning. Den burde med andre ord vært litt mer Mossad, og litt mindre Argentina.