SAME PROCEDURE AS EVERY YEAR: NRK har tradisjon for å servere nordmenn britiske kostymedramaserier i romjulen. Noe av grunnen til at fortellinger fra fortiden virker så avslappende, er at de ikke utfordrer status quo. I år sendes BBC-produksjonen «Store forventninger» på statskanalen.
SAME PROCEDURE AS EVERY YEAR: NRK har tradisjon for å servere nordmenn britiske kostymedramaserier i romjulen. Noe av grunnen til at fortellinger fra fortiden virker så avslappende, er at de ikke utfordrer status quo. I år sendes BBC-produksjonen «Store forventninger» på statskanalen.Vis mer

Forført av fortiden

En del av julekosen er å skue bakover. For eksempel til viktoriatidens England.

Kanskje er fremtiden oppskrytt. Sikkert er det at den er altfor fattig på julestemning. Jula er en tid da man ser bakover og ikke fremover, til tradisjonene som har etablert seg gjennom de siste to, fem eller ti åra, til de iherdig idylliserte minnene fra egen barndoms jul, til sledene og laftehyttene fra en annen tid som er risset inn i julekortene og julepynten. Norske juleklassikere som «Jul i Skomakergata», «Reisen til Julestjernen» og «Tante Pose» foregår alle i en historisk eller oppdiktet fortid. Og når man har blitt mettet på norsk fortid, er det bare å gjøre som man alltid har gjort: Se til England.

Denne romjulen sender NRK en ny tv-serie basert på Charles Dickens' «Store forventninger», selvsagt produsert av kostymedramaekspertisen i BBC. BBC har vært hoffleverandør av kvalitetsdrama i krinoline til den norske allmennkringkasteren: Tidligere har Dickens-seriene «David Copperfield», «Bleak House» og den forrige «Store forventninger» fra 1999, så vel som Austen-filmatiseringen «Northanger Abbey» og landsbyidyllen «Cranford» gått ut til norske tv-serie, for å forlyste dem den sentrale kveldstimen når telysene har brent ned og ribberestene skal fordøyes i lenestolen. Det er unektelig noe koselig ved å la seg rive med av kvalene til britiske aristokrater og fattiggutter i en forgangen tid.

Til tross for et høvelig antall sjelekvaler, litterær tyngde og alvorlig tematikk, er kostymedramaene særs velegnet som kose-TV. En årsak er det estetiske. 

I likhet med vår nasjonale fortid knytter det seg en sterk romantikk til historiske fortellinger fra andre europeiske land, der hester og kårder erstatter biler og mobiltelefoner, der ball arrangeres og dueller flammer opp. BBC, med sine årtier med tradisjon i ryggen og sin berettigete selvtillit på feltet, disker gjerne opp med detaljmettede bilder av forseggjorte kostymer og interiører. 

De er et utmerket reisebyrå for den som vil ha sin daglige dose eskapisme, som vil tas med til en annen tid som virker både vanskeligere og mer eventyrlig. 

En annen årsak er den moralske. Skikkelser fra en forgangen tid har det med å virke mer nøysomme og mindre fordringsfulle, fordi de av naturlige årsaker befinner seg på et lavere materielt nivå og lever i et samfunn med færre rettigheter, og, for det meste, har justert sine forventninger deretter. Selv hovedpersonen Pips framtidsvyer, som er såpass svulmende at de har gitt romanen om ham navnet «Store forventninger», strekker seg til å gjøre en klassereise og få jenta. Det skapes et inntrykk av en uskyld som er dels en illusjon, men det er der likevel. 

En tredje er at kostymedramaene som regel holder høy kvalitet, litterært og produksjonsmessig - samtidig som de har en behagelig enkelhet som rett og slett kommer med åra. Seeren i 2012 kan ikke unngå å ha med seg en viss etterpåklokskap inn i fortellinger fra 1812, eller 1850, eller, for den saks skyld, 1950. For at en historie skal engasjere, må de nevnte sjelekvalene ha noe allmennmenneskelig og tidløst ved seg - men mye av det hovedpersonene må kjempe mot, for eksempel gammeldagse klasseforskjeller og kjønnsskjevheter, er noe tiden har lagt bak seg. 

Tv-seeren kan se fattiggutten Pip bli hundset på grunn av bakgrunnen sin og rose seg av å være mer moderne og vidsynt enn de oppblåste aristokratene. Når det forgangne virker så avslappende, har det å gjøre med at det ikke utfordrer status quo. Det er ingen finanskrise, ingen klimatrusler, som henger over hodene på de bleke unge elskende i flosshatt og silkekjole.

Problemene i samfunnet deres er ikke presserende for oss. Vi har fasiten, verdimessig og normmessig. Vi vet hvordan det går.