- HØYRESIDEN HAR KUPPET LIKESTILLINGEN: - Med det forførende mantraet «valgfrihet», skriver Marie Simonsen og Ingunn Yssen. 
Illustrasjonsfoto: NTB/Scanpix
- HØYRESIDEN HAR KUPPET LIKESTILLINGEN: - Med det forførende mantraet «valgfrihet», skriver Marie Simonsen og Ingunn Yssen. Illustrasjonsfoto: NTB/ScanpixVis mer

Forført av valgfrihet

Hvordan ble vi lurt til å tro at vi er likestilte, spør Marie Simonsen og Ingunn Yssen, som i dag utgir boka «Bråk!».

||| DET VAR ALDRI NOEN som brant BH-er. Myten oppsto på 1970-tallet da feminister under en missekåring i Atlantic City kastet ting de mente symboliserte kvinneundertrykking, slik som Playboy, høyhælte sko, hofteholdere og korsetter, i en stor søppelbøtte. Journalisten Lindsay van Gelder fra New York Post sammenliknet demonstrasjonen med antikrigsforkjempernes brenning av vernepliktsbøker og dermed var bildet skapt. I ettertid har van Gelder sagt at hun grøsser ved tanken på sin egen gravskrift: Hun oppfant BH-brenningen.

LIKEVEL SITTER norske høyrepolitikere i tv-debatter 40 år seinere og serverer klisjeen om BHbrennende feminister til skrekk og advarsel. Moderne kvinner er kommet lenger enn det. Kvinner er nå så likestilte at de kan bruke leppestift, barbere seg under armene og ligge under uten å sutre. Tenk det, Hedda.

DET SLITESTERKE vrengebilde av 70-tallsfeministene er historieløst på flere måter enn en. Den norske likestillingen klatret raskt ned fra barrikadene og inn i regjeringskvartalet, hvor den ble fremmet av politikere og formet av byråkrater som hadde et praktisk og samfunnsøkonomisk mål. Det var å få kvinner ut i arbeid. Mens resten av Europa importerte arbeidskraft, var arbeidskraftreserven i Norge i hovedsak kvinner.

DET FALT SAMMEN i tid med en økende bevissthet rundt kvinnefrigjøring. Men lenge før ideer om selvrealisering ble sådd av kvinnebevegelsen, ønsket mange kvinner å jobbe. Det vil si, flere ønsket å tjene penger på å jobbe i stedet for å gjøre gratisarbeid. Egne penger. Arbeiderklassens kvinner hadde alltid jobbet, og det husmorsamfunnet vi stadig refererer til som gode gamle dager var et blunk i historien.

Arbeiderpartiet hadde tvert imot kjempet for at familien skulle kunne leve av en inntekt, slik at kvinner kunne velge å være hjemme. Trygve Bratteli måtte lakonisk konstatere at da målet endelig var nådd, ville kvinnene ut igjen.

LØSNINGENE VAR PRAKTISKE
. Hva måtte til for at kvinner kunne ta utdanning og jobb? Det betydde ikke minst at noen måtte passe barna mens foreldrene var på jobb, men forholdene måtte også legges til rette for at kvinner kunne føde barn uten å bli stengt ute av arbeidslivet. Dermed fikk vi offentlig finansierte barnehager og foreldrepermisjon.

REPRODUKSJON
var et viktig element i statsfeminismen, og det er en hovedgrunn til at mange europeiske land i dag angrer på at de ikke valgte den nordiske modellen og nå for seint prøver å kopiere den bit for bit. Mens norske kvinner ligger i europatoppen når det gjelder barnefødsler, ser kvinner i andre land seg nødt til å velge mellom yrkesliv og barn. Stadig flere velger yrkesliv.

DET ER ET STORT PARADOKS at den valgfriheten andre land har innsett er illusorisk, er blitt et mantra i den politiske debatten her hjemme. Fra å være et tverrpolitisk prosjekt som Høyrekvinnene kjempet for, er statsfeminismen blitt et symbol for høyresiden på alt som er galt med Ap-staten. En sosialistisk tvangstrøye. Det er fascinerende å se politikere få slippe unna med slike floskler i debatter uten å bli spurt om de dermed er mot foreldrepermisjon, barnehager, SFO og sykedager for foreldre. Om de er for at gravide skal sparkes eller degraderes.

MEN DEN OFFENTLIGE likestillingsdebatten har aldri vært preget av kunnskap. Fordi den angår oss alle, kan alle ha en mening basert på sine anekdotiske bevis. På et hvilket som helst annet politisk område, ville debattanter blitt avkrevd dokumentasjon. Når det gjelder likestilling holder det å være mann eller kvinne, det holder å si at jeg føler, synes og mener, og det er regnet som gyldig bevis å si at mor jobber deltid fordi det passer sånn akkurat i vår familie. Hadde vi sagt det for femti årsiden, ville mor fortsatt vært hjemme og far gått på jobb med hatt. Fordi det passet sånn akkurat da.

NY BOK: Dagbladets politiske redaktør gir ut boka «Bråk» sammen med Ingunn Yssen i dag.
NY BOK: Dagbladets politiske redaktør gir ut boka «Bråk» sammen med Ingunn Yssen i dag. Vis mer

MANGE AV DAGENS velferdsgoder er et resultat av statsfeminismen. De er grunnen til at vi kan smykke oss med tittelen verdens mest likestilte land. En tittel høyresiden lettvint misbruker til å si at nok er nok. Vi er i mål. Resten må være opp til den enkelte og forklares med biologi og personlig valg. Det er en mer fristende forklaring enn å måtte innrømme at vi har et stykke igjen å gå.

HØYRESIDEN HAR KUPPET likestillingen med det forførende mantraet valgfrihet. Hvem vil ikke ha det? Alle vil ha frihet til å bestemme over sitt eget liv. Det er bunnplanken i utviklingen av velferdssamfunnet der målet er å gi alle større mulighet til å leve ut sin egen mening med livet. Motstanden mot valgfrihet har i nyere tid vært parodisk; som når fagbevegelsen kjempet imot at butikker skulle få selge ferskt brød etter klokka fem. Men bakevarerer ikke det eneste vi vil shoppe. I et stadig mer individorientert samfunn skal vi shoppe religion og politikk. Vi skal shoppe likestilling også. Dermed forsvinner helheten. Unge jenter registrerer at det er forskjellige regler for gutter og jenter, men klarer ikke å se det i en historisk og større sammenheng. Begrunnelsene for valgene vi gjør skifter riktignok med tiden, men valgene er forbløffende like.

Kan det være fordi valgfriheten ikke er reell?

KRISTIN CLEMET klaget i sin tid over at venstresiden har copyright på alle politiske honnørord, men i valgfrihet har høyresiden funnet ett som er uovervinnelig. Det misbrukes ikke minst i debatten om tredeling av foreldrepermisjonen, hvor Høyre-kvinnene vil innbille oss at familien har reell valgfrihet. Det bare passer sånn at kvinner alltid reduserer sin arbeidsinnsats når det kommer barn. Men foreldrepermisjonen var aldri mors. Staten kjøper rett og slett fri omsorg til barnet i snart ett år. Det har selv Jens Stoltenberg glemt når han lover at ikke en dag skal tas fra kvinnene.

STATSFEMINISMEN ER EN historisk, politisk og økonomisk suksess. Den skaffet i praksis kvinner og menn en valgfrihet de ikke hadde hatt, og som kvinner og menn utenfor Norden bare kan drømme om. Å forlate den, slik Frp vil, er i beste fall overmodig. Å kalle alternativet valgfrihet er historieløst og politisk opportunisme. Men hva annet kan du vente av politikere som mener BH-en fortsatt er en brannfakkel?

GIR UT BOK: Ingunn Yssen har blant annet vært direktør for Likestillingssenteret.
GIR UT BOK: Ingunn Yssen har blant annet vært direktør for Likestillingssenteret. Vis mer