Forført i mørket

«Fellesskapet... Kanskje det viktigste av alt sammen,» skriver Tor Åge Bringsværd om samværet i en kinosal i boka «Mitt liv som film».

Der skilles vi muligens, Tor Åge og jeg, for i en kinosal er forholdet mellom meg og lerretet, historien som henfører der oppe fra, det eneste vesentlige. Ingen må snakke til meg under en film. Men etterpå er det deilig å ha én å dele opplevelsen med. Så kan hende er vi likevel enige.

  • Dessuten skriver Bringsværd herlig begeistret, slentrende morsomt og innsiktsfullt om sitt tema, «science fiction på hvitt lerret», i denne høyst lesverdige essaysamlingen, redigert og presentert av Anne Hoff. Han begynner med sine første kinoeventyr, som aldri har forlatt ham, og bekrefter at film kan være med på å forme våre liv, eller våre forestillinger om det, i det minste bidra - ned til de helt små ting. For eksempel er digre, amerikanske maiskolber med smeltet smør fortsatt eksotisk for undertegnede. Det skyldes bildet av Hayley Mills med maisen i «Pollyanna» (1960), en av de første, store kinoopplevelsene.
  • Bringsværd pirrer, i likhet med flere av skribentene, min nysgjerrighet, når han sneier innom TV-serien «Star Trek» og mener den er en «pedagogisk perle», fordi den er «positiv til andre kulturer». For akkurat «Star Trek» har jeg jo ærlig talt aldri brydd meg om. Når John Erik Riley i essayet «Søvngjengere» skriver om den amerikanske drømmen som ble til et mareritt, føles det viktig igjen å se «Gudfaren» (1972) og «Fight Club» (1999), for hva har jeg hittil gått glipp av i dem?
  • Nå vil enhver opplevelse være personlig, og det fins en film for alt. Opplevelsene er tårevåte, angstfylte, latterskapende eller tankevekkende, iblant alt på en gang. Nettopp dette formidler «Mitt liv som film» meget godt via sine bidragsytere - fra Torgrim Eggens kunnskapsrike gjennomgang av ungdomsfilmen til Finn Skårderuds analyse av de ordens- og grensetruende monstrene i skrekkfilmene, gjennom Jo Nesbøs levende interesse for det onde i mennesket med referanser til den mørkt glitrende, ofte filmatiserte forfatteren Jim Thompson og til Sindre Kartvedts muntre betraktninger omkring helteskikkelser som Clint Eastwood.
  • Felles for dem alle, og oss, er trangen til eventyret. Her må Tore Renberg få en helhjertet hyllest for sine vilt begeistrede, vittige beskrivelser av kjærlighetsfilmene. «Life's a fact,» siterer han fra «Breakfast at Tiffany's» (1961) og fortsetter: «men det er Holly Golightly også» - Audrey Hepburn som det ytterste eksempel på en eskapist. Vi vil ha det hele, dramaene og drømmene. Les «Mitt liv som film» bit for bit. En film om gangen.