MODERNE MIDDELHAVSLAND: Don Giovanni (Michael Nagy) forfører Zerlina (Ingeborg Gillebo) under en massevielse i regissør Thaddeus Strassbergers oppdateringav Mozarts «Don Giovanni» på Operaen i Bjørvika. Forføreren har alltid blitt møtt med sterke reaksjoner, og regnet som farlig for flere enn kvinner. Foto: Erik Berg / Den Norske Opera og Ballett.
MODERNE MIDDELHAVSLAND: Don Giovanni (Michael Nagy) forfører Zerlina (Ingeborg Gillebo) under en massevielse i regissør Thaddeus Strassbergers oppdateringav Mozarts «Don Giovanni» på Operaen i Bjørvika. Forføreren har alltid blitt møtt med sterke reaksjoner, og regnet som farlig for flere enn kvinner. Foto: Erik Berg / Den Norske Opera og Ballett.Vis mer

Forført og forbannet

Don Juan har alltid provosert, både seksuelt og filosofisk. Nå er han blitt oppdatert på Operaen i Bjørvika.

Kommentar

De store kvinnebedårerne har liksom alltid vært omgitt av folk som forsøker å forstå dem: Kvinner, ja, men også kunstnere og forfattere. Det var på 1600-tallet forføreren ble en arketype og fikk et navn, Don Juan, først i en liten bok av den spanske munken Tirso de Molina og så i den franske dramatikeren Molières «Dom Juan», en foredling av det spanske råstoffet. I 1787 komponerte Mozart sin opera over samme historie, der hovedpersonen har sitt italienske navn, «Don Giovanni». I alle historiene blir han straffet strengt. Men i oppsetningen av «Don Giovanni» som sist helg hadde premiere på Operaen i Bjørvika, kan det virke som om han har vunnet før teppet går opp.

Don Juan er en farlig mann på flere vis. Molières stykke vakte sterke reaksjoner og ble tatt av plakaten kort tid etter urpremieren i 1665. Furoren hadde å gjøre med at Molières forfører ikke bare har som mål å komme seg fra én nytelse til neste, han handler som han gjør av prinsipp. Hvorfor, spør han, skal jeg holde meg trofast mot én kvinne, bare fordi jeg møtte henne før jeg møtte andre som er like verd å elske? Han hevder også at den eneste forskjellen på ham og etablissementet som fordømmer ham, er at han lever som han gjør i åpenhet, mens de gjør det i skjul. Klart det ble bråk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hovedpersonen i Mozarts opera er ikke like filosofisk anlagt. Men som hos Molière er han en hensynsløs manipulator. Samtidig er han også her fryktløs og frihetsbejaende, med en rakrygget uavhengighet som gjør ham besnærende også for publikum. Musikken er medrivende. Den såkalte champagnearien er en musikalsk vårflom som oppfordrer til å hengi seg til rusen og sanseligheten.

Slik skriver både Molières og Mozarts forfører seg inn i den libertinske tradisjonen, som vokste frem i Frankrike gjennom 1600- og 1700-tallet. Libertinerne ville riste av seg begrensningene som loven og kirken påla dem. De kjempet for tankens og kroppens frihet og retten til å nyte sanselige gleder. Frykten for dem bunnet i frykten for kaos, for det uforutsigbare og ustabile, som alltid har ligget bak når egenrådige individualister har blitt forfulgt. Kvinnene som kom ut for dem hadde kanskje en mer velbegrunnet frykt. De ville ikke ha samme mulighet som en mann til å gå videre til neste eventyr, når de først hadde falt.

På Operaen er «Don Giovanni» lagt til et uspesifisert, moderne og halvtrashy søreuropeisk land. Trette massebryllup finner sted mellom harde betongvegger. Symbolene for sakramentene og forpliktelsen, korsene og Madonna-statuene, er stuet bort i et hjørne. Det er et interessant, avromantisert blikk på en smektende opera som både er jublende og kynisk: Kvinnene som raser over Don Giovannis fremferd, manipulerer selv sine forelskede beilere for å få hevn over han som forsmådde dem. Her er mye flørting, men lite kjærlighet, annet enn følelsene den hjelpeløse Donna Elvira nærer for Don Giovanni. Og på en måte blir det som om det hele underbygger den barokke Don Juans utfordrende påstand: Under overflaten er dere som jeg.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook