Forfriskende

«Natt til 17.» improviserer fram en ujevn, men ofte vakker og følsom historie om vennskap og kjærligheten blant 15-åringer.

FILM: Eirik Svensson debuterte for et drøyt år siden med «En som deg», en ambisiøs film som dessverre snublet i sine fortellertekniske ambisjoner, men som vitnet om et stort regitalent. Filmen handlet om mennesker rundt de tretti og deres lengsel etter kjærlighet og tilhørighet i et kjølig og nattemørkt Oslo, men var litt for fiks til å holde på intensiteten.

Svensson kunne gjort det enklere for seg selv i «den vanskelige andrefilmen». Han kunne fortsatt i samme spor og utforsket nærhet og fremmedgjøring blant folk på hans egen alder, finpusset tematikken og teknikken. I stedet stuper han inn i et helt annet univers, der 15-åringer med brusende hormoner henger med venner og prøver å nærme seg det annet kjønn så godt de kan.

Klassisk trekant
«Natt til 17.» starter om morgenen 16. mai, men mye har skjedd i forkant. Thea (Thea Sofie Loch Næss) har gjort det slutt med Amir (Mohammed Alghoul) og er i ferd med å bli sammen med Sam (Samakab Omar). Problemet er at Amir og Sam er bestevenner og Amir har planer om å vinne henne tilbake.

Filmen foregår dels i Oslo sentrum øst, dels i eneboligstrøk i noe som muligens er Berg/Tåsen. Gutta bor i bygård, Thea i strøkent hus med hvite møbler og hage. Likevel er ikke klasse et framtredende tema i handlingen.

I åpningsscenen snakker Sam og Amir om at de er henholdsvis somalisk og palestinsk, men heller ikkeetnisitet er et hovedtema. Det vil si, det er vanskelig å ikke tenke på det, særlig for en anmelder som ikke har vært 15 år på ei stund. Jeg vokste opp på Furuset den gang bydelen var blendahvit og synes fortsatt det er fascinerende med etnisk blandede vennegjenger. «Natt til 17.» er derfor både nær og fjern hele veien igjennom.

Blondt motlys
Men, altså, Svensson har nærmet seg stoffet på de unge rollefigurenes premisser. Dialogene er improvisert fram sammen med de ferske skuespillerne og resultatet er både vakkert, gjenkjennelig og kleint. Det kleine er mange steder troverdig, men andre steder er det scenene som ikke «sitter», på tross av sin realisme. Improvisasjonen gir filmen et dokumentarisk preg, mens sol, blondt hår i motlys, hagefest og badeidyll i Alnaelva skaper en dus stemning og friske kontraster på kvelden da alt skal skje på en gang.

Heller ikke denne gangen har Eirik Svensson laget en helstøpt film, men han viser stor vilje til å prøve noe nytt. Han lykkes ofte i det små og filmen blir aldri kjedelig.