Forfulgt i mannens verden

«Lett og greit lot hun mødrene dø. Det var en selvfølge at de hadde det bedre i himmelen.» Slik er den makabre logikken i de fantasihistoriene ungjenta Tora sitter og dikter opp i Herbjørg Wassmos «Huset med den blinde glassveranda», debutromanen som er innstilt til Nordisk Råds litteraturpris. Men Wassmo trenger ikke ha panikk for å fly etter rakettstarten. Hun har levert en svært gjennomført og stilren debut.

Hovedpersonen Tora har derimot god grunn til å se mørkt på tilværelsen. Hun er tyskerunge i et lite fiskevær i Vesterålen, omgitt av slarv og fattigdom på alle kanter. Året er 1995. Krigen er så nær at det usynlige stempelet hun bærer ikke har bleknet. Men samtidig er den kommet såpass på avstand at hormonene begynner å herje i kroppen. Den blir fremmed og farlig, noe som ikke akkurat svekkes av at stefaren misbruker Tora seksuelt. Reaksjonen hennes er den eneste sunne: Hun utvikler en liten personlighetsspaltning for å holde de mest plagsomme sidene ved virkeligheten på avstand.

Det er mange forskjellige tråder som møtes for å floke seg inne i Tora: Hun er et politisk offer, utstøtt og ensom. Hun har følelser som forbys av religionen. Hun er ung og umyndig. Hun er fattig. Og hun har en egenskap som gjør alt dette dobbelt farlig: Hun er kvinne.

Samfunnsportrett

På overflaten er boka en forholdsvis tradisjonell koping av samfunnsportrett og pubertetsskildring. Herbjørg Wassmo har intimt kjennskap til miljøet, og hun klarer å gi et realistisk og levende bilde av livet i fiskeværet, uten noen gang å være i nærheten av den mytebefengte folkelivsskildringa som preger så mye av litteraturen om landsdelen. Hun klarer også å formidle tidsatmosfæren på en overbevisende måte. Femtiåras dåm av optimisme og gjenoppbygging ligger over de hullete strømpene og trangboddheten i nødboligen Tusenhjemmet.

Dette presenterer forfatteren i lavmælte, men intense avsnitt: god, økonomisk prosa, som både gir rom for Toras kroppsangst og livate scener fra lokalbåt og krambu. Men den er ikke helt uten skjønnhetspletter. I jakta på et uttrykksfullt språk tolker hun gjerne det forfalte for leseren i slutten av avsnittene, gjennom noen poetiske omskrivninger. Dette er ofte vellykket, men de punkterer også leseropplevelsene her og der.

Tora sitter midt i problemene. Det faller henne ikke inn å teoretisere over sammenhenger. Hun tenker heller ikke spesielt over at det eneste gode fellesskapet hun opplever, er et kvinnefellesskap. Men måten Herbjørg Wassmo stiller sammen de mange tilfeldighetene på, får leseren til å tenke. Krigen, som er opphavet til Tora og all hennes ulykke, er mennenes verk. Det er mennene som bestemmer og er sterke. Forholdet til mora blir vanskelig, fordi hun både skal være Toras støtte, og er den som gjorde den fatale forbrytelsen. Som kvinnen er alene om.

Sjøl er Tora avskåret fra den magiske beskyttelsen det ligger i det å ha en ekte far, for han er både fiende og død. Det nærmeste hun kan komme ham er å lese om Berlin i leksikonet på skolen.

Slik blir gjennomlysinga av mannssamfunnet det egentlige temaet i «Huset med den blinde glassveranda». Ved siden av å understreke det groteske i å føre krig mot uskyldige barn. På etterskudd, til og med.

Ny Oddvar Brå?

Herbjørg Wassmo forfører ikke leserne ved å bygge opp en dramatisk story rundt hendelsene i boka, som er dramatiske nok. Hun konsentrerer seg i stedet om Toras indre utvikling. Det kan gi beretninga et noe stillestående preg. Men det er et grep forfatteren absolutt har belegg for. Puberteten er jo først og fremst en pinefull ventetid.

Samtidig tar det litt av piffen ut av boka. Jeg savner det lille ekstra som peker ut vinneren i en konkurranse. Derfor er det fare for at Herbjørg Wassmo blir en litterær Oddvar Brå, og at gullet glipper denne gangen også.

Nominasjonskomiteens prioritering kan og bør diskuteres. Men en slik diskusjon kan ikke forringe Herbjørg Wassmos innsats. Denne debuten fortjener oppmerksomhet, uavhengig av alle litterær konkurranser.