TRADISJONEN TRO: Bålene tennes i protestantstrøkene i Belfast. De skal feire at Vilhelm av Oranien vant over kong Jabob II i 1690, og sikret at Irland ble protestantisk. Foto: NIALL CARSON
TRADISJONEN TRO: Bålene tennes i protestantstrøkene i Belfast. De skal feire at Vilhelm av Oranien vant over kong Jabob II i 1690, og sikret at Irland ble protestantisk. Foto: NIALL CARSONVis mer

«Forhåpentlig vil mitt neste besøk i Belfast bli fredeligere, uten bomber, branner eller drap, men jeg tror ikke det blir utviklingen.»

Uro under årets feiring av slaget ved Boyne i 1690.

Kommentar

NORD-IRLAND (Dagbladet): Jeg sitter i Europa Hotel, ofte kalt «verdens mest bombede hotell», som så mange ganger før, og ser ut over Belfast.

Det er søndag og bålene tennes i protestantstrøkene. De skal feire at Vilhelm av Oranien vant over kong Jabob II i 1690, og sikret at Irland ble protestantisk.

Avisene er fulle av mordet på den tidligere lederen for Ulster Defence Association (UDA), Colin «Bap» Lindsay. Han ble halshogd med et samuraisverd torsdag 9. juli.

Hans venn Stanley Wightman ble så hardt skadd at han seinere døde av skadene. UDA er blitt en kriminell gjeng som lever av narkosalg og beskyttelsespenger. Gjengmedlemmene blir ofte uvenner og dreper konkurrentene i denne kriminelle byen.

Akkurat som før På mange måter er Belfast akkurat som før. Fredsmurene som skiller protestanter og katolikker er her fortsatt, de skiller protestantgata Shankill Road og den katolske Falls Road på flere steder.[sitat=1, right]

Protestantene hadde Ulstersflagget, det røde korset på hvit bunn med ei hånd i midten, på halv stang. Mange brukte det britiske Union Jack-flagget.

Årsaken til at flaggene var på halv stang var at Lindsay var blitt halshogd. De sørget fordi narkohaien var blitt drept. I katolske strøk vaiet det irske flagget for å demonstrere deres lojalitet med Irland.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Protestantene forberedte seg på bålbrenning; Bonfire Night.

De bygde bål av trepaller, noen så høye som ti meter. Resultatet var voldsomme bål. Ett ramlet over ende i Belfast og seks brannbiler måtte til for å begrense brannen og redde husene rundt.

«Jage britene ut» I protestantgata Shankill Road begynte også min erfaring med Belfast. Det var høsten 1969 da den britiske Labour-regjeringen, under Harold Wilsons ledelse, måtte sette inn militære styrker for å stanse den religiøse utrenskingen i Nord-Irland.

Protestantene ville overta Belfast gate for gate. De tvang katolikkene ut av hjemmene sine, hundrevis måtte flykte til Irland, hvor de bodde i flyktningleirer.

De som nektet å forlate sine hjem ble drept, eller hjemmene ble rett og slett brent ned. Britiske soldater måtte den gangen beskytte katolikkene.[sitat=2, left]

Seinere snudde situasjonen og republikanerne satte i gang sin krig mot de britiske soldatene og mot protestantiske terroristgrupper, for som de sa, å «jage britene ut».

Fortsatt drives det religiøs utrensking. Ifølge den britiske avisa The Guardian ble 411 personer tvunget til å forlate sine hjem mellom 2012 og 2013. Det var en økning på 36 prosent sammenliknet med perioden 2011- 2012.

Fire ganger ble kvinner som forsøkte å flytte hjem, skutt av terrorister. En forretningsmann i Shankill-området fikk krav fra UDA om å betale over en million kroner i beskyttelsespenger.

Fredsfolket I august 1976 ble Ann Maguire og hennes tre barn drept av en bil, kjørt av en IRA-mann som var blitt skutt og drept av britiske soldater.

Etter skytingen mistet bilen styringen og kjørte over de tre barna og deres mor som gikk på fortauet. Søsteren hennes, Mairead Corrigan, startet, sammen med Betty Williams og Cieran McKeown, The Peace People, Fredsfolket.

I 1976 fikk de Folkets fredspris, og siden, samme år, Nobels fredspris. Organisasjonen er fortsatt aktiv, men nå er det en mye mindre organisasjon.

Mairead Corrigan var ikke i Belfast under årets feiring av Battle of Boyne, noe hun som katolikk ikke ville ha markert. Men Fredsfolket har gjort mye for Nord-Irland.[sitat=3, right]

De første seks månedene etter oppstarten, falt voldsaktiviteten med 76 prosent. Voldsbølgen kom aldri opp på samme nivå som den var før organisasjonen ble etablert.

Fredsfolket bidro til at folk våget å protestere mot volden og at mange kvinner kom med i fredsarbeidet. De deltok i marsjer og ble politisk aktive - noe som var uvanlig for kvinner i Nord-Irland før 1976.

Pengene fra fredsprisene brukte Fredsfolket blant annet til å kjøpe «Fredheim», et fredshus i Belfast. De har også hatt mange fredsleirer i Norge og fått mye støtte fra norske grupper.

Corrigan samarbeider med andre kvinnelige fredsprisvinnere i Nobel Women's Initiative. De driver fredsarbeid i konfliktområder som Gaza, Afghanistan, Syria og i Nord- og Sør-Korea.

Stille vitnesbyrd En av mine største opplevelser på denne turen, var et besøk på Ulster Museum, hvor det holdes en oppsiktsvekkende utstilling. Den nordirske kunstmaleren Colin Davidsons utstilling kalles «Silent Testimony» (Stille vitnesbyrd).

Kunstmuseets direktør Jim McGreevy, skriver i forordet til boka om utstillingen: «Kunst kan nå fram der ord og politikk ikke kan. Kunst kan på en kraftig måte beskrive en situasjon».

Ett av de 18 maleriene er av Margaret Yeaman. Teksten til maleriet forteller bakgrunnen:

«Hun ble skadd i mars 1982. Hun arbeidet som eiendomsmekler i Banbridge da en bilbombe uten varsel eksploderte nær henne. Mye av byen ble ødelagt. Margaret fikk alvorlige ansiktsskader og måtte ha over 100 sting og ble blind for livet. Hun var mor til fire unge barn da dette skjedde. Margaret er nå en bestemor som er ulykkelig fordi hun aldri vil være i stand til å se sine barnebarn».

Jeg så flere som måtte finne fram lommetørkleet etter å ha sett de bildene.

Europa Hotel Tilbake til Europa Hotel, etter maleriutstillingen, måtte jeg besøke pianobaren for å få meg en pint med Guinness. Hotelldirektøren Howard Hastings serverte.

- «Det mest bombede hotell i verden», er ikke lenger tilfellet. Det hører historien til, sier Hastings og legger til at det fortsatt kommer politikere og journalister hit.

For meg er pianobaren stedet der jeg ble kjent med reportere som Robert Fisk (The Times på 1970-tallet), den nå avdøde Simon Hoggarth (The Guardian), Max Hastings fra The Daily Telegraph og mange andre.[sitat=4, right]

Denne bardisken er fortsatt et møtested for alle som vil treffe pressekollegaer og politikere.

Baren og hotellet ble gjenoppbygd etter den siste bomba i 1993. Det var en kjempebombe som ødela mye av hotellet og deler av operahuset, som er nærmeste nabo.

Hastings-familien besluttet likevel å gjenoppbygge hotellet og IRA-fredserklæring i 1994 ga dem håp om at bombeperioden var slutt. Det var nok også en stor fordel av Bill og Hillary Clinton bestemte seg for å bo på hotellet under presidentbesøket i november 1995.

Forhåpentlig vil mitt neste besøk i Belfast bli fredeligere, uten bomber, branner eller drap, men jeg tror ikke det blir utviklingen.