STARTET DEBATT: Statssekretær Åmås sa nylig man burde droppe støtten til bøker som ikke har tvingende økonomiske behov for ordningen. Kronikkforfatteren vil ha en ordentlig gjennomgang av ordningene. Foto: Christian Roth Christensen
STARTET DEBATT: Statssekretær Åmås sa nylig man burde droppe støtten til bøker som ikke har tvingende økonomiske behov for ordningen. Kronikkforfatteren vil ha en ordentlig gjennomgang av ordningene. Foto: Christian Roth ChristensenVis mer

Forhastede kuttforslag

Politisk ledelse burde kostet på seg en gjennomgang av dagens ordninger før man endrer rammebetingelsene. Men det har man ikke tatt seg tid til.

Meninger

Det første litteraturpolitiske vedtaket til den nye politiske ledelsen i Kulturdepartementet skal nå settes ut i livet: Kulturrådet har fått beskjed om å kutte ti millioner kroner i innkjøpsordningene. I dag møter forfatterorganisasjonene, bibliotekene og forleggerne Kulturrådet for å drøfte kuttforslagene.

Formelt har ikke Kulturdepartementet lagt noen føringer overfor Kulturrådet på hvor det skal kuttes, så vidt vi vet. I stedet har vi vært vitne til en interessant nyvinning på den politiske arena: Den ansvarlige statssekretæren, Knut Olav Åmås, startet det han kaller en offentlig debatt om konkrete kuttforslag. Hovedspørsmålet var om krim som sjanger burde ekskluderes fra ordningene. Marie L. Kleve argumenterte godt for at dette ville være uklokt, i sin kommentar i Dagbladet 13. januar. Statssekretær Åmås utvidet deretter sin argumentasjon ved å si at man burde droppe støtten til bøker som ikke har tvingende økonomiske behov for ordningen. Dermed lanserte Kleve et nytt forslag: Fjern støtten fra bestselgerne, la opplagstallene avgjøre om en tittel får støtte eller ikke.

La oss se litt på hva dette kunne bety. Nesten alle av de femti mest solgte skjønnlitterære titlene selger over 10 000 eksemplarer, la oss si at dette er bestselgerne. I 2012 ble tretten av de femti mest solgte titlene kjøpt inn av Kulturrådet. Dette utgjør seks prosent av titlene i den skjønnlitterære ordningen, to prosent av alle innkjøpte titler. Med andre ord: 94 prosent av støtten til skjønnlitteratur gikk til titler utenfor de femti mest solgte.Hva så med krimperspektivet? Blant de tretten innkjøpte bøkene på bestselgerlistene finner vi sju krimbøker, bare en av dem var blant topp-ti. Og selv om man tok med alle krimtitler som kjøpes inn, ville de ikke utgjøre mer enn ca. fem prosent av det totale antallet innkjøpte titler.

De to andre innkjøpte bøkene på topp-ti listen var av Per Petterson og Jon Michelet. Den siste illustrerer godt et annet av problemene ved forslaget til Kleve. Titlene skal leveres Kulturrådet samtidig med at de lanseres. Det var få som trodde at Jon Michelets første bok om sjøfarts-Norge skulle bli en bestselger, og førsteopplaget var i henhold til det. Michelet ville med andre ord ha blitt kjøpt inn selv om bestselgere skulle utelukkes. Fra fjorårets bokhøst er Cecile Engers bok Mors gaver et annet godt eksempel på bøker som stiger fram og blir bestselgere uten at noen ventet det.Men først og fremst forteller dette oss at kostnadene ved å ha bestselgerne i innkjøpsordningen er minimale. Det samme gjelder mulige besparelser.

Åmås var også opptatt av at innkjøpsordningene ikke måtte være basert på forlagenes interesser alene. Forlagene ønsker å finne og bidra til å videreutvikle gode forfatterskap. Innkjøpsordningen er en svært viktig stimulans i dette arbeidet. Som forlegger Bendik Wold i Flamme forlag sier: Mange forfattere debuterer med tekster i «smale sjangre» som poesi, kortprosa og noveller før de beveger seg over i romanformatet. Mens Kulturrådets kjøp representerer én prosent av Gyldendals omsetning, betyr den liv eller død for at et nisjeforlag som Flamme, med den utgivelsesprofilen de har valgt. Innkjøpsordningen muliggjør mangfold og bredde i litteraturen - og i forlagsbransjen.

I flere år har Kulturrådet betalt mindre enn avtalt for bøkene de har kjøpt inn. Dette kan ikke fortsette, om vi ønsker å opprettholde aktiviteten innen litteraturfeltet. Den kortsiktige løsningen på kuttene til den politiske ledelse synes derfor å være at antall eksemplarer som kjøpes inn må reduseres, noe som verken vil glede leserne eller biblioteksektoren. Hvis ikke politisk ledelse i Kulturdepartementet da kan inspirere kommunene til å bruke mer av sine allerede vedtatte 2014-budsjetter til å kjøpe mer bøker.

Innkjøpsordningene har utviklet seg over flere tiår, og de trengs å sees på med friske øyne med jevne mellomrom. Det interessante med innkjøpsordningene er at de er viktige bidragsytere til å oppfylle kravene om bredde, mangfold, kvalitet og tilgjengelighet som stilles til norsk litteratur. Her har man funnet fram til en ordning hvor litterær utviklingsstøtte kombineres med statlig innholdsstøtte til kommunale biblioteker og som gir leserne tilgang til bredden av den nye litteraturen. Endringer i innkjøpsordningene kan påvirke måloppnåelsen innen disse tre områdene. Derfor burde man kostet på seg en gjennomgang av dagens ordninger før man endret rammebetingelsene. Men det har man ikke tatt seg tid til.

Forleggerforeningen begynte for et år siden arbeidet med prosjektet «Revitalisering av innkjøpsordningene». En analyse av situasjonen og et forslag til hovedpunkter i en handlingsplan ble drøftet med forfatterforeningene og lesernes representanter, Bibliotekforeningen. Alle disse ga sin tilslutning til å be Kulturrådet om å sette i gang med en gjennomgang av ordningene. Vi ønsker å styrke formidlingen på alle plan, vi ønsker en gjennomgang og forbedring av spredningen til bibliotekene (inklusive e-bøker), en utvikling av gode støtteordninger for digitale originalverk («born digital») og en oppjustering av støtteordningene.

Nå haster det med at forslagene blir vurdert i Kulturrådet, slik at Kulturdepartementet kan få innspill før budsjettet for 2015 bestemmes. Vi bidrar gjerne i dette arbeidet.Hvis politisk ledelse så bestemmer seg for at de ikke vil videreføre innkjøpsordningene på et nivå som innfrir ambisjonene i litteraturpolitikken, bør de ta de nødvendige politiske valg om hvilke mål som nedprioriteres og dermed hvor virkemidlene skal svekkes.

Kan vi legge opp til at den offentlige debatten i forkant av disse beslutningene blir tydeligere fundert i fakta enn det vi har sett til nå?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook