Inflasjonsmålet:

Forhastet inflasjonsblemme

Finansdepartementet snubler i egen begrunnelse når de forklarer senkingen av inflasjonsmålet til to prosent, skriver Andreas Økland.

Kommentar

Når Norges Banks hovedstyre setter renten, har de en rekke hensyn å ivareta. De viktigste av disse er nedfelt i forskriften for pengepolitikken, folkets mandat til Banken. Slike forskrifter er det regjeringens privilegium å endre uten stortingsbehandling, og fredag forrige uke var det nettopp forskriften for pengepolitikken sin tur.

Endringene var de første siden vi formelt innførte inflasjonsmålet i 2001, og en revisjon var derfor på høy tid. På flere områder ble forskriften derfor også tilpasset det som allerede har vært Norges Banks praksis i flere år, slik tilfellet også var i 2001.

Men den viktigste og mest kontroversielle endringen var senkingen av inflasjonsmålet til 2,0 prosent. Det er en betydelig justering av dagens praksis. Og en veldig dårlig idé.

Målet om en stabil prisvekst har vært hovedhensynet i pengepolitikken siden slutten av 90-tallet. Da var to prosent-målet til Den europeiske sentralbanken rettesnora. Men da målet formelt ble fastsatt i forskrift i 2001, ble det satt til 2,5 prosent. Det for å unngå kronestyrkelse når oljepengene skulle fases inn og for å ta hensyn til lønnsdannelsen.

Tida for innfasing av oljepenger er nå over. Oljepengebruken vil framover bare kunne vokse i takt med økonomien. Derfor var også en senking av inflasjonsmålet tilbake til to prosent naturlig, var begrunnelsen Finansdepartementet leverte.

Beslutningen har med rette vakt reaksjoner. LO innvender at det på kort sikt «vil bidra til høyere renter og sterkere kronekurs i en periode der norsk økonomi er i en kritisk omstillingsfase».

Sjeføkonom i DNB Markets Kjersti Haugland skriver på sin side at det er «feil retning å gå i en verden der den naturlige renten er veldig lav!».

DNB-økonomens innsigelse er ved kjernen av saken. Regjeringen senker et mål vi burde vurdere å øke. Siden 2001 har økonomien og vår forståelse av den endret seg, og andre viktige hensyn i fastsettelsen av inflasjonsmålet har åpenbart seg. Den viktigst av dem er rentenivået og faren for at sentralbankenes renter når null.

Renten påvirker økonomien gjennom realrenten, som er renten slik den står på papiret fratrukket inflasjonen. Pengepolitikken stimulerer økonomien først når realrenten dyttes lavere enn den «nøytrale» realrenten. De siste 30 åren har denne «nøytrale» eller naturlige realrente av ulike grunner falt dramatisk .

Det har ført til at vi siden finanskrisen flere ganger vært farlig nært nivået hvor pengepolitikkens evne til å stimulere veksten svekkes og til slutt forsvinner.

Det fordi at når sentralbankrenten når null, er effekten av å senke den videre langt svakere. På et tidspunkt vil effektene av negative sentralbankrenter trolig også snu og bli negative for økonomien.

Men siden det er realrentens nivå som i realiteten stimulerer økonomien, spiller inflasjonen også inn.

Jo høyere inflasjonen, og forventningene til den, er ved inngangen til en økonomisk nedtur, jo lavere vil realrenten bli. Også når den når null.

Regjeringen og Finansdepartementet øker nå denne hypotetiske realrenten. For når inflasjonsmålet justeres ned, er det rimelig å anta at også inflasjonen vil falle tilsvarende.

Hovedsakelig fordi Norges Bank vil innrette rentepolitikken for å nå det nye målet. Men også fordi inflasjonsforventningene vil dra i samme retning. Vi har generelt tillit til inflasjonsmålet, på tross av en «fleksibel» inflasjonsstyring, hvor Norges Bank til tider har benyttet muligheten til å nedprioritere å nå inflasjonsmålet på kort sikt.

Pengepolitikkens evne til å motvirke en økonomisk nedtur svekkes derfor av at inflasjonsmålet nå senkes. Det har også sine fordeler, men Finansdepartementet snubler i sin egen begrunnelse når de fastslår at grunnen er at tiden for vekst i oljepengebruken er over.

Da strammes også muligheten til å stimulere ved hjelp av finanspolitikken til. Det at det ene virkemiddelet svekkes, brukes som begrunnelse for å svekke det andre.

Enda mer paradoksalt blir det​ av at grunnen til at vi ikke lenger kan fase inn oljepenger i økonomien i samme grad, nettopp er de lave rentene i verden. Handlingsregelen, som ble innført samtidig som inflasjonsmålet, ble i fjor senket nettopp fordi det lave rentenivået gir lavere forventet avkastning fra Oljefondet framover.

Om Finansdepartementet mener pengepolitikkens handlingsrom skal være det samme som i 2001, ville den naturlige konklusjonen av å senke handlingsregelen til tre prosent være et inflasjonsmål også på tre prosent, ikke to.

I alt framstår senkingen av inflasjonsmålet som en forhastet manøver. I en tid hvor det verden over diskuteres å øke inflasjonsmålene, og kunnskapen om spørsmålet beveger seg framover dag for dag, velger vi å senke det.

Det er uklokt når å flytte krittstreken innebærer en kostnaden, en kostnad som blir enda større om krittstreken skal flyttes enda en gang.

Istedenfor å ha is i magen og holde fast ved det enkle, valgte Finansdepartementet det som hørtes fornuftig ut i 2001. Det kan komme til å straffe seg.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook