Anmeldelse: «Van Gogh – At Eternity’s Gate»

Forhatte van Gogh - Guds gave til framtida

Willem Defoe briljerer som den forrykte og misforståtte kunstneren.

LETTE ETTER SOLLYSET: Willem Dafoe som lidenskapelige og forrykte Vincent van Gogh.Vis mer Vis mer

FILM: «Kanskje Gud valgte feil tidspunkt. Kanskje Gud skapte meg for å male for folk som ikke er født ennå?» sier Vincent van Gogh til en prest på asylet hvor han er innlagt. Sannere kunne det knapt sies. Den verdensberømte maleren som døde i 1890, bare 37 år gammel, var en fiasko i sin samtid.

«Van Gogh – At Eternity’s Gate»

5 1 6

Drama/biografi

Regi:

Julian Schnabel

Skuespillere:

Willem Defoe, Oscar Isaac, Mads Mikkelsen, Rupert Friend

Premieredato:

22. februar 2019

Aldersgrense:

6 år

Orginaltittel:

«At Eternity’s Gate»

«Willem Defoe briljerer i sterkt kunstnerportrett.»
Se alle anmeldelser

Julian Schnabels film «Van Gogh – At Eternity’s Gate» er et kunstnerportrett av en sjel som er besatt av entusiasme og knuget av angst og vrangforestillinger på samme tid. Vincent van Gogh er «allemannseie» i den forstand at historien om det plagete geniet som skar av seg øret, har vært materiale for utallige biografier, brevsamlinger, dikt, musikk og filmer. I fjor kom den spektakulære håndlagede animasjonen «Loving Vincent», og Robert Altmans «Vincent & Theo» er en klassiker. Schnabels film har ingen nyheter eller «avsløringer»; manuset er basert på tidligere biografier og på den omfattende brevvekslingen mellom Vincent og broren Theo.

Maleren Schnabel

Men Julian Schnabels blikk er annerledes. Han er selv billedkunstner, en av de berømte og heftige på New Yorks kunstscene fra 1980-åra og framover. På 90-tallet begynte han å interessere seg for film. Det resulterte i «Basquiat» (1996), filmen om den unge døde gatekunstneren og maleren Jean-Michel Basquiat. Filmen «Before Night Falls» (2000) var også et kunstnerportrett, basert på en selvbiografisk roman av den kubanske poeten Reynaldo Arenas. Schnabel er også mannen bak konsertfilmen «Lou Reed’s Berlin» (2007).

Visne solsikker

I «At Eternity’s Gate» er kunstnerblikket tydelig i filmspråket. En av de mest slående scenene i filmen viser en åker av visne (!) solsikker, filmet med så ekstrem vidvinkel at horisonten krummer seg. Panoramabilder av gule kornåkre, nærbilder av kornaks som bøyer seg i vinden, gult i gult i gult. Vincent uttrykker sitt kunstsyn slik: «Når jeg ser et flatt landskap, ser jeg ingenting annet enn evigheten». Når maleren etter hvert mister forstanden og legges inn på asyl iført tvangstrøye, lar Schnabel – og fotograf Benoit Delhomme – oss se omgivelsene med Vincents øyne; i nederste del av lerretet er bildene uskarpe. Det håndholdte kameraet er dirrende nervøst.

Oscar-nominert

I rollen som van Gogh gjør Willem Dafoe en av sine beste (og mest lidende etter «The Last Temptation of Christ») prestasjoner. Han er Oscar-nominert for den. Selvsagt kan det innvendes at 63-årige Dafoe er for gammel til å spille en mann som døde da han var 37, og innimellom er Dafoes brede amerikanske aksent sjenerende. Men han snakker også gebrokkent fransk – det meste foregår jo i Sør-Frankrike.

«Dra sørover», sa kunstnerkollega Paul Gaugin (Oscar Isaac) til Vincent etter at de begge var frosset ut av kunstmiljøet i Paris. Vincent jaktet på sollyset. Når han maler sine egne utslitte støvler, omsider innstallert i et værelse i Arles, har selv læret sterke innslag av gult. Van Goghs maleriske særtrekk framtrer tydelig i en scene der han og Gaugin sitter sammen og maler samme motiv. «Hvorfor har du sånn hastverk? Du maler jo over strøkene hele tiden. Bildene dine er mer som skulpturer enn malerier. Som om det er leire,» bemerker Gaugin.

Øret

Store deler av filmen handler om forstanden som svikter, om lokalbefolkningens forakt, om blackouts og innleggelser. Det berømte øret blir pakket i papir og adressert til Gaugin med påskriften «Husk meg». Det er i de mest forrykte scenene at Willem Dafoe briljerer som van Gogh, og det er disse som gjør filmen uforglemmelig.

.