Forheksende opera-univers

I går kveld avsluttet King's Consort, et av Englands friskeste tidligmusikkensembler, sitt tre dager lange norgesbesøk - som endte i langvarig jubel og stående applaus.

Utvalgte verker av Henry Purcell, som døde 21. november for 300 år siden, ble avsluttet med komponistens eneste opera, «Dido og Aeneas». Ikke bare var Konserthuset fullt, det var også fullt av et uvanlig sammensatt publikum.

Snarere enn en opera er «Dido og Aeneas» en mellomting mellom italiensk kantate og den engelske «masque», et upretensiøst kammerspill som delvis ble skrevet for amatører ved en pensjonatskole.

Mye av denne rammen ble borte i Konserthusets lett pompøse setting, men til gjengjeld formidlet ensemblet en uvanlig mangfoldig Purcell. Her sprutet det av folkelige danser, lystige gitarkomp, høystemte madrigaler og kjølig-disiplinert smerte med de smidigste overganger.

Skygger

Lynne Dawson, en av Englands fineste sopraner, favnet publikum fra første inntreden. Stemmen er behagelig lys og slank, samtidig som den når hvert hjørne, og på toppen kommer en ufattelig nyansert dynamikk. Overgangene i styrke er så bløte at et pianissimo formelig gror ut av stillheten; hver gradering er som en auditiv skygge av foregående frase.

Operaens glansnummer, Didos klage, ble da også befridd for all den dvelende Weltschmerz som vi er oppvokst med. Istedenfor et klimaks der alle kluter settes til, formet den seg som et vindpust: lett, raskt, hviskende, før den ganske enkelt bare flettet seg videre inn i operaens avslutning og tok med seg mysteriet.