DAGENS MANN: Matthew McConaughey, her i rollen som Rustin Cohle i «True Detective», har gått fra å være forutsigbar samlebåndsforfører i romantiske komedier, til å bli en av Hollywoods mest spennende og anerkjente karakterskuespillere. Nå skrives det spaltemetre opp og ned om det som har skjedd.
DAGENS MANN: Matthew McConaughey, her i rollen som Rustin Cohle i «True Detective», har gått fra å være forutsigbar samlebåndsforfører i romantiske komedier, til å bli en av Hollywoods mest spennende og anerkjente karakterskuespillere. Nå skrives det spaltemetre opp og ned om det som har skjedd.Vis mer

Forhenværende forfører

Alle snakker om det som har skjedd med Matthew McConaughey.

Kommentar

I 2009 skrev jeg i anmeldelsen av den romantiske komedien «Ghosts of Girlfriends Past» at Matthew McConaughey virket lykkelig som en bimbo med bar brystkasse som visste at han aldri ville vinne Oscar. Til mitt forsvar var det flere enn jeg. McConaughey hadde skapt seg et navn gjennom å være samlebåndsforfører i en rekke semre kjærlighetsfilmer, og virket ikke klar for å skifte spor. Nå er han favoritt til å få prisen for beste mannlige hovedrolle når Oscar-prisene deles ut 2. mars.

Rollen som den aidssyke cowboyen Ron Woodroof i «Dallas Buyers Club», som hadde kinopremiere før helgen, kommer på tampen av en toårsperiode som har vært en perlerad av praktfulle, dype rolleprestasjoner fra mannen som ble kalt «cinema's one truly objectified male». Det har gått fra en intens, hengiven innsats som mannlig stripperimpresario i «Magic Mike» via «Bernie», «Killer Joe» og «Mud» til «Dallas Buyers Club» og rollen som den mørksinnede politimannen Rustin Cohle i den eminente tv-serien «True Detective».

McConaughey selv prøver å være udramatisk når han snakker om den dramatiske kursendringen. Sier jovialt at det også er fint å spille romantisk helt. Men han forteller også om hvordan han fant en gammel papirlapp i leiligheten med sin egen håndsskrift, der det stod «jeg skulle ønske det var like morsomt å se filmene mine som å lage dem». Og bestemte seg for å takke nei til lukrative tilbud og vente på rollene som ga ham «den gode frykten».

På én måte er den nye McConaughey sitt velkjente jeg, på én måte er han en annen. Siden gjennombruddet i «Dazed and Confused» har han vært en fysisk skuespiller, bekvem og trygg i sin egen meislede kropp. Det falt lett for ham å være foroverlent og forførerisk. Den samme kroppsligheten er med ham inn i rollene som Cohle og Woodroof. Bevegelsene snakker et komplekst språk. Den misantropiske Cohle er som en smal, strunk syl i mengden. Den pressede Woodroof, som metodeskuespilleren McConaughey slanket seg atten kilo for å spille, er et skjørt beinrangel som like fullt dirrer av sinne og virkebehov.

Det nye er det indre. McConaugheys selvsikre sjarmører hadde ikke noe indre liv å snakke om, utover at manus påla dem å komme på bedre tanker og få seg en skikkelig kjæreste på slutten. Nå når han har blitt satt til å gestalte sammensatte, konfliktfylte menn, er det overrumplende hvor god han er til å formidle motstridende følelser. McConaughey har dét til felles med avdøde Philip Seymour Hoffmann, en ellers ulik skuespiller, at det er som du ser de indre prosessene i ansiktene deres, av skiftende tanker og følelser. Det virker utenkelig at dette er en mann som ikke opplever øyeblikket her og nå.

Om Matthew McConaughey vinner Oscar 2. mars, er det fullt fortjent. Anerkjennelsen gis i så fall fordi han har sluttet å kurtisere, og begynt å overbevise.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook