Forhistorisk psykiatrikritikk?

PSYKIATRI: Klinisk psykolog Tove Kjersti Kjølseth, mener i Dagbladet 7. desember at jeg ikke er oppdatert på norsk psykiatri. Jeg tar dette som en hentydning til min høye alder, at jeg ikke kan lese aviser, fordi jeg er blind på begge øyne, og heller ikke kan høre når folk uttaler seg på radio og TV på grunn av øresus. I virkeligheten er jeg høyst oppegående.

Jeg har nøye fulgt psykiatriens utvikling i 60 år, skrevet bøker om emnet, som «Psykiatri til å bli gal av», og behandlet tusenvis av klienter. Blant dem er også nåværende brukere av norsk psykiatri, og de kan fortelle atskillig. For alt jeg har skrevet om, foregår i dag, selv om det også skjer ting som er bra. Jeg trodde det siste var selvsagt.

Kjølseth tar ikke opp et eneste av de vesentlige argumentene mine. Filosofien bak diagnostisering og behandling for eksempel. Derimot nevner hun brukermedvirkning som noe stort og moderne. Men dette er en rettighet som virkelig forutsetter likeverdighet mellom partene. Er det noe som ikke eksisterer mellom psykiater og pasient, så er det akkurat det.

Det andre hun kommer inn på, er pasientrettighetsloven som angivelig ivaretar «pasientens rettssikkerhet, integritet og verdighet». Jeg kan bare spørre: Hvor blir det av disse rettighetene når pasienter blir overtalt til å ta i bruk virkemidler som er direkte skadelige for dem, som å finne seg i livsødeleggende diagnoser, la seg tvangsinnlegge, tvangsmedisinere, utsette for elektrosjokk og brutalt legge i remmer hvis de utagerer, ofte i hjelpeløshet og raseri over denne «behandlingen»?

Da har de jo selv gått med på det, ikke sant? Etter påvirkning fra angivelige eksperter på psyken! Hva slags rettigheter har man da? Ifølge Kjølseth er loven til for å beskytte pasienten mot «mangelfull behandling». Det tror jeg så gjerne. Men den godkjente behandlingen beskytter den altså ikke mot! Kjølseth henviser til at en del psykiatere og psykologer arbeider godt sammen. Ja, hva skal de ellers gjøre, hvis de vil beholde jobben? Men tvang og neddoping kan aldri bli god psykologi.

Hvorfor ikke diskutere skadene av det som virkelig foregår, i stedet for å forsvare en feilslått psykiatri?