Førjulsfryd

1962-toppmøte som tåler gjenhør.

Jupiter feat. Jonas Kullhammar

Duke Ellington

CD: Kvartetten The Source’s elleville gjestebud av en førjulskonsert, «The Source: of Christmas», startet som et kultfenomen på midten av 90-tallet, men har vokst seg inn i alternativ norsk adventsmoro med uimotståelig kraft. Cheb Hocine Derras’ arabiskklingende versjoner av «På låven sitter nissen» og «Jeg gikk meg over sjø og land» aspirerer allerede til klassikerstatus, men som dobbeltalbumet fra 2005-konsertene i Oslo og Horten nå viser, er det mye mer som gjør Trygve Seim (saksofoner), Øyvind Brække (trombone), Mats Eilertsen (kontrabass) og Per Oddvar Johansens (trommer) gjestebud til noe helt spesielt i klodens musikkliv.

TA FOR eksempel oppbudet av 50 musikere, med til dels sterkt ulike bakgrunner. Her møtes Tora Augestad og Anne-Lise Berntsen, Jarle Bernhoft og Lars Klevstrand, Frode Haltl i og Marvin Charles, Fathy Salamas Cairo Orchestra og Den Kongelige Norske Marines Musikkorps i lattermild alvor, vel vitende at farse må spilles med fullt alvor. Dermed blir de- og re-konstruksjonene av kjente juletoner både respektløst og respektfullt, men aldri uintelligent utført, båret oppe av kreativ galskap og suverent musikerhåndverk. Det som lett kunne blitt lettglemt vås er i stedet blitt til en nesten sammenhengende rekke av smågeniale grep, kanskje med Brækkes fusjonering av «Kimer, I klokker» og annensatsen fra Ravels klaverkonsert i G som det flotteste; briljant solistframført av Christian Eggen. En glimrende ventetidskorter av et album fram mot årets The Source-konserter i Bergen (7. des.), Trondheim (8.), Horten (13.) og Oslo (Cosmopolite, 14. og 15.)

TRIOEN Jupiter Håvard Stubø, el-gitar; Steinar Nickelsen, Hammond B3; Magnus Forsberg, trommer – fortsetter samarbeidet med den svenske saksofonisten Jonas Kullhammar. Et drøyt år etter liveplata fra Glenn Miller Café er de tilbake med det dobbelte studioalbumet «III²» og byr på hardkjør, drevet fram av fire instrumentalister som ikke tar gisler under framrykningen. Stubø og Kullhammar har bidradd med henholdsvis 6 og 5 låter og har åpenbart bestemt seg for å swinge hardt og uhemmet langs skalaene og fylle rommet rundt seg med et ladet gitarsaksofonistisk høytrykk. Organist Nickelsen driver mørke basskyer og heftige diskantskurer ut over lydlandskapet, mens Forsberg basstrommebuldrer og sikksakklyner fra cymbalene i denne utladningen, som tross noen litt enerverende partier likevel seirer i kraft av sin ubendige, glødende henvendelse og sitt solide musikerhåndverk.

DUKE ELLINGTON (1899–1974) og Coleman Hawkins (1901–69) beundret hverandre gjensidig og snakket om å lage plate sammen i 20 år før anledningen endelig bød seg i august 1962. Med Bob Thiele som produsent og Rudy van Gelder som tekniker møttes de to pluss Ellington-bandets Ray Nance, Harry Carney, Lawrence Brown, Johnny Hodges, Aaron Bell og Sam Woodyard i van Gelders legendariske New Jersey-studio, og resultatet, albumet «Duke Ellington meets Coleman Hawkins», skulle bli det eneste platesamarbeidet mellom de to kjempene. Nå er det gjenutgitt – på ingen måte for første gang – i Impulse!’s «Originals»-serie, sammen med andre perler som blant andre «Sonny Rollins on Impulse!», Quincy Jones’ «The Quintessence» og Gil Evans’ «Out of the Cool», og det er bare å nyte de 40 minuttene av «history in the making».