Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Forkastelig og forståelig

Kunstens hovedfunksjon er dessverre å vise «sannheten», verken mer eller mindre, den har egentlig ingen annen rolle.

SANNHETEN FORKASTES:  «Jeg mener det er et stort problem, når en virkelig historie skal gjenfortelles, å kaste sannheten så totalt på «underholdningens bål»,» skriver artikkelforfatteren. Anders Baasmo Christiansen spiller Herman Watzinger. Foto: Carl Christian Raabe / Nordisk Film
SANNHETEN FORKASTES: «Jeg mener det er et stort problem, når en virkelig historie skal gjenfortelles, å kaste sannheten så totalt på «underholdningens bål»,» skriver artikkelforfatteren. Anders Baasmo Christiansen spiller Herman Watzinger. Foto: Carl Christian Raabe / Nordisk Film Vis mer

Da regissørene av «Kon-Tiki» viste kortfilmen «Dag 1» på Kortfilmfestivalen i Grimstad i 1997, vakte det ramaskrik blant de «svartkledde»; benevnelsen de lokale innbyggerne har satt på de tungtsøkende filmkunstnerne som i midten av juni har besøkt den helsøvnige sørlandsbyen gjennom mange år.

«De svartkledde» søkte, og søker, i den grad de ennå finnes, menig framfor form. Men med den superlekre kortfilmen serverte Joachim Rønning og Espen Sandberg null prosent i innhold og hundre prosent i form; (visstnok det motsatte av det jeg selv gjør, ifølge en av mine milde kritikere).

Jeg kan ennå huske en scene fra filmeposet, som John M. Jacobsen, Norges mestinnbringende produsent likte svært godt, hvor en superelegant bil, en Ferrari eller noe slikt, kjører gjennom en lekker urban gate i det de los angelske neonlysene speilet seg i den perfekte helstøpte frontruta. Det var det jeg fikk med meg av filmen som må karakteriseres som «en formlek», en søknad om å få leke med de store gutta i amerikaland. «Dag 1» var kul, perfekt og totalt uten innhold. Jeg hadde sansen for den, fordi den i sin ultraestetikk vågde å trosse alt som var svart og tungt og meningsfylt.

Siden har Rønning og Sandberg vist oss andre at det ikke lønner seg å tro at film skal handle om noe som utfordrer publikum innholds- eller formmessig. De ler av oss hengehuene mens de traver sin lette vei over de røde løperne mot banken og de velfylte kontoene sine (Vi andre henger på Nav).

For meg er det fantastisk, og ikke minst temmelig desillusjonerende, å tenke på at det er, sett fra den seriøse filmbransjens side, de to mest overflatiske regissørene Norge noen gang har fostret, som også har gjort den største suksessen, «Max Manus». Og som nå ser ut til å følge den opp med ett nytt praktfullt og glanset filmepos.

«Max Manus» var en god og underholdende film, og fungerte absolutt innen sin sjanger, det samme sikkert også med «Kon-Tiki». De to herrene har kapitalen på sin side og et publikum som dessverre ikke lenger søker erkjennelse, men underholdning (Kanskje har de alltid gjort det, unntatt et par tiår mellom 1960 og 1980?).

Jeg mener likevel det er et stort problem, når en virkelig historie skal gjenfortelles, å kaste sannheten så totalt på «underholdningens bål» som de visstnok har gjort her.

Å framstille Heyerdahls reisekamerat, Herman Watzinger, som en ynkelig faen, når han visstnok var det stikk motsatte, er som å skulle gjøre Gregers Gram, Max Manus sabotasjekamerat i Oslo, til en usikker sladrehank, en potensiell udetonert bombe for motstandsbevegelsen. Dette fordi filmskaperne trengte en antagonist, heltens motstander, for å sprite opp historien.

Watzinger er åpenbart behandlet på en forkastelig måte, men likevel forståelig sett filmskapernes måte å lage film på: den brede hollywoodske underholdningshistorien med en helt som vil noe og møter motstand. Likevel skulle man tro det holdt med havet selv som motstander, og hvorfor ikke vise Watzinger som en sterk opponent til Heyerdahl, om en slik en trengtes?

Mange mener kunstens viktigste oppgave er å brette fram skjønnhetens mange ansikter; derfor setter de også pris på vakre landskapsmalerier og filmer gjort på den riktige måten med pen lyssetting og psykologisk-realistisk spill. Dette kan de forstå og like. Men kunstens hovedfunksjon er dessverre å vise «sannheten», verken mer eller mindre, den har egentlig ingen annen rolle. Det har de to herrene regissørene, manusforfatteren og de andre ansvarlige i produksjonen forbrutt seg mot, og dermed også mot kunstens grunnprinsipp.

Poeten Haakan Sandell, en av Sveriges mest kjente diktere, men bosatt i Oslo, sa det slik en gang om det ideologiske klimaet som har vunnet over oss alle: -Jeg tror ikke lenger verden kan reddes, mennesket er evig dekadent!

La oss likevel håpe filmen svever like godt over dypet som «Kon-Tiki» i sin tid.

Følg oss på Twitter
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media