Forkjøpsangrep

Den nye interessen for FN i Washington er et ubetinget gode.

SPESIELT VENSTRESIDEN krever FN-mandat for all bruk av militærmakt og avviser tanken om forkjøpsangrep totalt. Men disse standpunktene er på etterskudd med utviklingen internasjonalt. FN foreslår nytolkninger av intervensjonsnormen. Etter Kosovo - en NATO-operasjon uten klart mandat - har den internasjonale debatten dreid seg om hvilken plass slikt mandat skal ha i totalvurderingen, som også omfatter etiske og realpolitiske overveiinger. Det er enighet om at legalitet ikke er lik legitimitet, men at legaliteten veier meget tungt i legitimitetsprosessen. Kofi Annan er den første til å si at dersom Sikkerhetsrådet ikke handler der det bør, må andre gjøre det. Denne konklusjonen fra Kosovo-erfaringen er blitt farlig aktuell pga. terror-faren, som aktualiserer forkjøpsangrep.Juristene diskuterer hvordan retten til selvforsvar mot terrorister bør tolkes med denne nye faren, mens FNs Reformpanel poengterer at Sikkerhetsrådet kan gi mandat til forkjøpsangrep dersom det foreligger en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Hva som er legitim bruk av militærmakt, endrer seg alltid med skiftende realpolitiske og etiske vurderinger. Jusen bør og skal tolkes i lys av disse, og dersom ikke FN klarer å enes om noen «kjøreregler» her; blir FN marginalisert. Dette er dramaet rundt det toppmøte den svenske ambassadør Jan Eliasson snart skal lede:

TOPPMØTET skal ta stilling til en sikkerhetspolitisk «pakke» med forslag som Kofi Annan anbefaler på basis av det såkalte Reform-panelets rapport. Denne rapporten er forfattet av en ledende gruppe internasjonale størrelser, hvor bla. Gro Harlem Brundtland er med. Rapporten understreker at trusselbildet i dag er mindre og mindre territorielt; dvs. det kommer fra terrorgrupper som beveger seg mellom land, og det er trusler mot sivilbefolkningen, ofte fra egne regjeringer, fremfor trusler mot stater. Truslene er også sykdommer, fattigdom og mangel på demokrati i såkalte «failed» states. Videre sies det klart at for at FN igjen skal spille den sentrale rolle i kollektiv sikkerhet, må Sikkerhetsrådet reagere når det bør, dvs. i situasjoner som Kosovo og i situasjoner med en trussel fra terrorgrupper i «failed states». Forkjøpsangrep kan derfor bli nødvendige. Alternativet til et effektivt FN er et marginalisert FN.Erkjennelsen av at suverenitet i dag betyr ansvar; dvs. at suvereniteten er betinget av at en regjering fremmer demokrati, menneskerettigheter og almen sikkerhet for egne borgere, er nå klart definert. Dersom en stat ikke vil eller kan dette, «tilfaller» suvereniteten FN og det internasjonale samfunn. «Ansvaret for å beskytte» - «the responsibility to protect» - ble lansert både av den såkalte Brahimi-rapporten i 2000 og av en internasjonal kommisjon i 2001, men er nå er helt ut akseptert som en nytolkning av suverentitetsbegrepet. Dette fører med seg at det internasjonal samfunn har et ansvar for å intervenere, også militært, i «failed states». Den nye doktrinen om såkalt «humanitær intervensjon» som ble til utover 90-tallet er nå utviklet til sin logiske sluttsats: man har rett og plikt til militær intervensjon der regjeringen er for svak eller repressiv overfor egen befolkning til å sikre fundamentale rettigheter, og man har videre plikt til å «gjenoppbygge» slike samfunn.

DEN ANDRE FAKTOREN som svekker den gamle ikke-intervensjonsnormen er terrorfaren. Her er forkjøpsangrep på grupper i andres stater en sentral problemstilling. Linken mellom «failed states» som Sudan og Afghanistan og terrorgrupper er klar. Disse statene har nå en mye lavere grad av politisk suverenitet enn demokratier. De kan derfor lettere interveneres i. Å få mandat for slik intervensjon er imidlertid vanskelig, gitt Sikkerhetsrådets sammensetning, men normen om at det er legitimt med forkjøpsangrep, styrkes nå gjennom at FN setter dette på sin agenda. Og FN har ikke noe valg. USA har allerede satt denne saken på sin agenda og revidert offentliggjort selvforsvarsnormen i møte med en trussel der avskrekking ikke virker. FN må forholde seg til realpolitikken her for å unngå marginalisering.Den internasjonale debatten om normen for bruk av militærmakt er sannsynligvis den viktigste etter 2 verdenskrig. Det handler ikke bare om mulighet til, og behov for, intervensjon. Debatten handler også om forholdet mellom FN og stormaktskoalisjoner, spesielt USA. Den amerikanske betoningen av terrorfaren ble ansett som overdrevet i Europa, men etter angrepene i London er analysen mer og mer lik over Atlanteren. Det er derfor helt riktig at normene i FN-pakten nå omtolkes i lys av trusselbildet; det har alltid vært hensikten. USA trenger FN som legitimerende faktor i sin sikkerhetspolitikk, spesielt når militærmakt brukes, og andre land trenger USAs militære og politiske tyngde i de fleste sammenhenger. Nytolkningene av intervensjonsnormen er uhyre kontroversielle i stater som faller i «failed»- kategorien. Det kan derfor bli helt umulig å vedta mer enn utvannede versjoner av reformpanelets forslag. Men alternativet er en marginalisering av organisasjonen. USA kan dermed komme til å få rett i sin FN-kritikk.

USA SATSER NÅ sterkt på å forme FNs sikkerhetspolitikk, bl.a. gjennom å sette inn Wolfowitz i Verdensbanken og Bolton som FN-ambassadør. USA har også nylig avvist forslagene til utvidelse av Sikkerhetsrådet. Den nye interessen for FN i Washington er et ubetinget gode - uten USA med, er FN på sidelinjen. Men det er også klart at det alltid fins en amerikansk «Policy B» - uten FN-mandat vil USA uansett gjøre hva man finner nødvendig for å sikre nasjonale interesser. Den nasjonale sikkerhetsstrategien som ble gjenstand for så mye moralsk indignasjon sier nettopp dette: forkjøpsangrep kan bli nødvendige. Det nye er ikke at USA reserverer seg denne retten, men at dette presenteres som en del av den offisielle sikkerhetspolitikken. Humanitær intervensjon er alltid en opsjon; ikke en nødvendighet, mens beskyttelse mot terror kommer inn under eksistensielle sikkerhetsinteresser. Om militære anslag eller intervensjon da anses nødvendige, vil de ikke stoppes av politisk uenighet i Sikkerhetsrådet. Høstens debatt i FN tar sikte på å enes om en ny sikkerhetspolitisk rolle for organisasjonen; intet mindre. Intervensjonsnormen nytolkes. Hva kan være viktigere for Norge? Men i valgkampen gjentas gamle argumenter som hovedfeltet har kjørt fra.