Forkledd som seg selv

Et sinnrikt flettverk av metaforer og allegorier gjør «Phoenix» til en minneverdig fabel om tysk identitet og selvforståelse.

FILM: Året er 1945 og stedet er det utbombede, amerikansk-okkuperte Berlin. Nelly Lenz (Nina Hoss) har unnsluppet konsentrasjonsleiren med livet i behold, men ansiktet er vansiret og behøver omfattende plastisk kirurgi.

Kirurgen foreslår å konstruere et helt nytt ansikt, men Nelly insisterer på at han skal forsøke å gjenskape hennes gamle. På operasjonsbordet teller legen henne baklengs inn i narkosen, og når hun våkner er det som en ny versjon av seg selv, i et Tyskland som synes både velkjent og underlig fremmed.

Nytt ansikt Nellys familie har blitt utryddet av nazistene og etterlatt henne en stor formue som venninden Lene vil at de skal bruke på å starte et nytt liv i Palestina. Nelly drømmer imidlertid om å bli gjenforent med ektemannen Johnny — på tross av vennindens påstander om at det var han som overga henne til nazistene.

Når ekteparet omsider møtes er det under falske navn, og Johnny gjenkjenner ikke Nelly som sin kone, men som en kvinne som ligner henne. På bakgrunn av denne likheten konstruerer han en plan hvor Nelly skal utgi seg for å være seg selv, slik at Johnny kan få kloa i arven hennes. Desperat etter å vinne sitt gamle liv tilbake går Nelly så i gang med å forsøke å gjenskape seg selv i ektemannens bilde.

Nytt land Rekonstruksjonen av hovedpersonens ansikt og identitet har åpenbare paralleller til gjenoppbyggingen av Tyskland etter krigen, ikke minst i den forstand at det i begge tilfeller er mange som ønsker å påvirke prosessen. «Phoenix» er i det hele tatt et imponerende sinnrikt flettverk av metaforer og allegorier, og tidvis inviterer den til et såpass omfattende tolkningsarbeid at det er lett å miste det mellommenneskelige dramaet av syne.

Dette innebærer imidlertid først og fremst at den er en film som inviterer til flere gjennomsyn, og på tross av visse skjønnhetsflekker er «Phoenix» en innbydende og fascinerende opplevelse. Både plottet og estetikken utfordrer realismen som vanligvis står så sentralt i denne typen filmer, men som en symboltung fabel om identitetsdannelse og selvforståelse er dette et berikende bidrag til tyskernes pågående arbeid med å forsone seg med sin historie.