Forlag og ideologi

FORLAGSDEBATTEN: Hva er definisjonen på ideologi? Unn Conradi Andersen savnet i Dagbladet den 17. juli en høyere ideologisk himmel over forlagene – hun etterlyste forlag som ville noe. Jeg prøvde å svare henne. Men ideologien hun opprinnelig etterlyste, eksemplifisert ved Manifest, Pax og Oktober (de sistnevnte slik de tidligere fortonte seg), altså forlag med markant politiske ståsted, ble i neste innlegg den 25. juli forvandlet til et generelt ønske om litteratur som skal «vekke deg midt på natta, og si at verden brenner.»

Da er vi enige. Jeg, og alle andre forleggere og redaktører jeg har møtt, er på kontinuerlig jakt etter stemmer som sier noe vesentlig på en original måte. Det er tidkrevende, men gir noen ganger resultater. Det har til nå gått meg hus forbi at et brennende engasjement for gode, vesentlige, nye litterære stemmer var en egen ideologi. For meg er det viktigere å la det langsiktige arbeidet med tekster, forfattere og formidling tale for seg, enn å sette opp pompøse visjoner for forlagets «ideologi».

Manifests sjefredaktør Håkon Kolmannskog, på den annen side, tror ikke på det han kaller «det apolitiske» forleggeriet. Han tror altså ikke på norsk og internasjonalt breddeforleggeri. Jeg har lest innlegget hans i Dagbladet den 27.07 flere ganger, men har fortsatt ikke helt forstått sammenhengen mellom at «den kvalifiserte utveljinga – skjer med ståstad på venstresida, (men) utfra en autonom redaksjonell praksis.» «Vi trur (…) det er en naudsynt føresetnad for å ikkje berre gje ut ”varer til sluttbrukarane”, men bøker med mål og mening.»

Mener Kolmannskog virkelig at å markere (parti)politisk ståsted for et forlag er en nødvendig forutsetning for å gi ut meningsfulle bøker? Er det ikke egentlig en selvmotsigelse at utvelgingen av bokprosjekter skjer ut fra et politisk ståsted samtidig som redaksjonell praksis er autonom? Manifest har ikke utgitt mange titler ennå, men det skal bli interessant å se hvordan redaksjonen etter hvert takler sin egen ideologi: man skal forankre utgivelsene på venstresiden samtidig som redaksjonelle medarbeidere skal få full frihet i utvelgelsen.

For meg er dette farlig trange, og dessuten helt selvmotsigende, rammer.

Forlag som ønsker å utgi god skjønnlitteratur bør holde forleggeriet politisk ideologiløst, hevdet jeg på debattplass i Dagbladet 20. juli. Denne prinsipielle holdningen utlegger Kolmannskog som at «relasjonen mellom forfattar og forlag blir redusert til noko forretningsmessig. Forlaget er eit ”nøytralt” bindeledd mellom skrivekammerset og marknaden». Frisk tolkning! Det finnes intet forlag overhodet, meg bekjent, som ikke ser forholdet til sine forfattere som den ene og mest grunnleggende forutsetning for et godt forleggeri. I fare for å virke bedrevitende: Er Kolmannskog klar over hvordan man arbeider langsiktig med litterære manus og forfattere? Tror han for fullt alvor at det fins forfattere som ønsker å utgi bøkene sine på forlag som ser på sine forfattere som «forretningsforbindelser»?

Det er i så fall hans problem. Han kan holde på med sitt ideologiske forleggeri. Unn Conradi Andersen kan fra et tabloid kommentatorståsted ønske seg fortellinger som «forsøker å kommentere og forstå sammenhengende strukturer i samfunnet.» Selv foretrekker jeg, formodentlig i likhet med de aller fleste forleggere, å skape best mulige vekstvilkår for et mangfold av litterære stemmer som både sier noe om vår nåtid, fortid og framtid.

Det er i sannhet både krevende og utfordrende nok.

«Manifest kan holde på med sitt ideologiske forleggeri.»