Forlaget må ha lengtet etter en ny, stor roman fra Saabye Christensen

Ikke helt vellykket bok om tourettespasient.

RAR, LITEN BOK: Lars Saabye Christensens nye roman er en rar, liten bok, mener Dagbladets anmelder.
Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
RAR, LITEN BOK: Lars Saabye Christensens nye roman er en rar, liten bok, mener Dagbladets anmelder. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

||| ANMELDELSE: Se på det bildet av kong Olav på trikken igjen, fra oljekrisen i 1973. Sitter det ikke en raring rett bak monarken der, en underlig olding med fortrykte spasmer, « ikke rett bak, riktignok, men på setet etter det igjen, i alle fall satt jeg i samme vogn.»

Mine damer og herrer, la meg presentere: Bernhard Hval, tvangsnevrotiker og Tourettespasient, med en fortid som blendende dyktig obdusent i Rikshospitalets kjeller, forteller og hovedperson i Lars Saabye Christensens fascinerende, men ikke helt vellykkede nye roman.

Noen minutter seinere er raringen hivd av trikken etter at enda et av hans utbrudd har skapt skandale i den sosialdemokratiske idyllen. Skiene blir med banen videre. Bernhard går hjem for å nedtegne beretningen om sitt liv. «Å satans anorakker og firkløvre! Din dudelsekk!»

Stor bok, liten mann
«New, big epic from Lars Saabye Christensen», reklamerer Cappelen Damm overfor internasjonale rettighetskjøpere på hjemmesida si. I tilfellet «Bernhard Hvals forsnakkelser» har forlaget åpenbart lengtet sånn etter en NY STOR ROMAN FRA LARS SAABYE CHRISTENSEN at de har blåst manus opp så mye som mulig, med breial punktstørrelse og luftig satsspeil, for å nå et samlet sidetall på 586. Det forandrer ikke saken.

«Bernhard Hvals forsnakkelser» er egentlig en rar, liten bok.

Forlaget må ha lengtet etter en ny, stor roman fra Saabye Christensen

Eller rettere sagt: Det er en stor bok med en rar liten mann inni som snakker og snakker, i sirkler og kollbøtter, gjennom tics og tvangstanker, gjennom det norske 1900-tallets historie, minst et par hundre sider for langt.

Det kjennes ofte enerverende, for ikke å si unødvendig, men det er også vanskelig å ikke like ham litt for det: en liten mann som snakker i stykker både romanens normer, forlagets forventninger og leserens tålmodighet.

Jeg, Bernhard
Saabye Christensens kongsmerke som forfatter er stemmen. Førstepersonsfortellingene funkler gjennom forfatterskapet, fra Christian Humle i romandebuten «Amatøren» fram til Barnum i «Halvbroren». Alle er de forskjellige, alle låter de nokså likt. Det er en enorm styrke å kunne kalle fram en sånn stemme, understated, med en sorg som liksom skreller seg ut av setningene når de er på sitt beste. Men også noe en tvangstrøye.

Med sine gammelmannsutrop og sære erfaringer fra det gamle Norge er Bernhard Hval åpenbart et forsøk på å bryte ut av normen. Men forfatteren får det ikke til: Også Bernhard Hval er Christian Humle i forkledning.

Som «big epic» er romanen direkte mislykket: de historiske episodene blir aldri annet enn vignetter, barndomsskildringen er forutsigbar, og forfatteren klarer aldri helt å begrunne romanens narrative motor - Bernhards forgudelse av den naive langdistansevandreren Notto Fipp.

Sorgen er her like fullt, den saabyeske sorgen, og den unnlater ikke å berøre, trass i de komiske faktene. Ikke minst på grunn av romanens groteske preg, det frastøtende mørke som fra tid til annen omhyller teksten.

Det er med denne boka som med dens forteller: Aller best er de begge i kjelleren på Rikshospitalet, hvor Bernhard møysommelig, ofte med grove redskaper og store fysiske anstrengelser, skjærer seg gjennom kalde kropper som romanen ikke har gitt noe «jeg» å fortelle med. Men som likevel insisterer på sitt håndgripelige og storslagne nærvær - under det Bernhard kaller «det samlende begrepet menneske».