FORFØRENDE: Jan Kjærstad har visstnok fått plass til ni romanideer i sin nye bok om forlagskjendisen Norman. Ikke rart det blir underholdende. Foto: Aschehoug
FORFØRENDE: Jan Kjærstad har visstnok fått plass til ni romanideer i sin nye bok om forlagskjendisen Norman. Ikke rart det blir underholdende. Foto: AschehougVis mer

Forlagskjendis med sprekk i skallen

Jan Kjærstads nye roman svinger litt. Men at mannen er en suveren forteller er det ingen tvil om.

ANMELDELSE: John Richard Norman kaster opp. Den polerte kjendisforleggeren regelrett brekker seg når han leser norsk samtidslitteratur. Elendige incesthistorier og fiksjoner om personer «på besøk i hjembyen for å gå i en begravelse»... Norman må komme seg vekk, og som så mange litterære figurer før ham, trekker han ut mot havet.

Kvalmen Jan Kjærstad plasserer femtiårige Norman i en terreng han kjenner godt, den østfoldske skjærgården. Der erstatter naturens vederkvegende virkning ubehaget i kulturen, så å si, og Normans kvalme forvinner. Skjønnheten aktiverer Normans sanser, så da en kvinne dukker opp tas han med storm - for å holde oss til bokas maritime bildespråk.

Nå høres historien om en middelaldrende mann i krise som isolerer seg i havgapet og opplever en het affære, sikkert kjent ut. Det mangler bare at han sitter og skriver. Norman er jo heller ikke den første litterære helten som blir syk av lesning.

Men Kjærstad løfter innholdet med en form der tider og steder turneres med letthet, og tekstlige hemmeligheter porsjoneres kløktig ut. Det er et romanmaskineri som fungerer perfekt.

Fabulerer Fabuleringsviljen er også stor. Norman viser seg å være et kasus, med sprukket skalle og en unik hjerneaktivitet. Han har også en sjelden evne til å skille «sjokolade» fra «seil,» altså dårlig litteratur fra litteratur som utvider leseren og verden. Så vokste han da også opp mellom seilduksfabrikken og Freia. Partiene fra barndommen er blant de beste i boka.

Forlagskjendis med sprekk i skallen

Sansen for symboler er intakt hos Kjærstad. En japansk bilderull er en av de sentrale figurene, og brukes for å si: Det alltid er mer; ved et menneske, litteraturen og livet enn det man først oppdager. Det er et fint bilde.

Andre ganger virker bildebruken i overkant, som når Norman mener han både har et seil i pannen og et veveri i kroppen. Men stort sett kommer både bildene, patosen og den bløte språkhumoren i passe doser. Norman korrigerer da også seg selv der han sitter og skriver åtte år etter oppholdet på øya.

Forføreren Romanen er full av litterære referanser og kommentarer til andre verker. Kjærstad forteller med glød, og leseren må av og til spørre seg: Er dette litteratur som utvider og forskyver, eller er det underholdningsverdien som gjør at vi seiler med?

Selv om Kjærstad forfører (han er mer lik Knausgård i dette enn han nok liker), så er svaret enkelt:

Det er fortellerdyktigheten og innsikten Kjærstad formidler, særlig om lesning og litteratur, som gjør boka til et godt sted å være.