Forlagsredaktør tok en Zlatan

Nasjonalbiblioteket er ikke lenger bare stedet forfattere havner når de dør.

FRA SEHESTEDS TIL SOLLI PLASS: Forlagsredaktører, Jan Kjærstad, a-ha — alle trekkes de for tiden mot Nasjonalbibliotekets avdeling i Henrik Ibsens gate i Oslo. Foto: Scanpix
FRA SEHESTEDS TIL SOLLI PLASS: Forlagsredaktører, Jan Kjærstad, a-ha — alle trekkes de for tiden mot Nasjonalbibliotekets avdeling i Henrik Ibsens gate i Oslo. Foto: ScanpixVis mer

||| Da Marius Wulfsberg (44) for noen uker siden sa opp sin stilling som forlagsredaktør i dokumentaravdelingen til Cappelen Damm, for i stedet å bli førsteamanuensis ved Nasjonalbibliotekets filial i Oslo, vakte det noe av den samme oppsikt og forundring i den norske forlagsbransjen som det gjorde i den internasjonale fotballverdenen da svenske Zlatan Ibrahimovic (29) omkring samme tid meldte overgang fra Barcelona til AC Milan.

Slik Zlatan forlot verdens beste og mest populære fotballag til fordel for en sovende kjempe, preget av overårige profiler, eid av Silvio Berlusconi og omgitt av glisne tribuner, forlot Wulfsberg Norges bestselgende sakprosaforlag til fordel for en sovende kjempe, preget av døde forfattere, eid av staten og omgitt av S.A.T.S. Likhetene stopper ikke der: Slik Zlatan på papiret er den komplette spiss - teknisk, sterk, god på hodet, pluss dette som på fransk kalles je ne sais qoui - er på papiret Marius Wulfsberg den komplette forlagsredaktør: Tung faglig bakgrunn (doktorgrad på de franske forfatterne Mallarmé og Blanchot), intellektuell frisyre (høy, krøllete «euro», tenk Malcolm Gladwell møter Jim Jarmusch) og bakgrunn som spiller og kronikør av den mest litterære av ballsporter, baseball.

Som sagt, forunderlig. Og ikke bare fordi Wulfsberg, i motsetning til Zlatan, ikke får 191 millioner kroner i årslønn. Det er også forunderlig fordi respekterte forlagsredaktører normalt bare forlater jobbene sine for å starte egne forlag, skrive egne bøker eller redigere Paris Review (det amerikanske tidsskriftets nye redaktør er 37-årige Lorin Stein, Jonathan Franzens redaktør i forlaget Farrar, Straus & Giroux).

Det som imidlertid underslås her, er at Nasjonalbiblioteket ikke er et hvilket som helst bibliotek. Ikke bare rommer det alt offentlig skriftlig materiale i norgeshistorien, avdelingen i Oslo har også, som bygninger på Solli plass flest, dørvakter, garderobetjeneste og designlenestoler. Men kanskje viktigere: Nasjonalbiblioteket har allerede noen av landets mest ikoniske litt.vit.-postdoktorer i stallen, som Eivind Røssaak, hvis doktorgradsdisputas ble lagt ut i arrangementskalenderen på det sosiale nettverket Underskog.no, og Trond Haugen, Dagsavisen-kritikeren som en gang avsluttet en anmeldelse av en norsk novelledebutant med ordene «Hei, gi faen».
Så med fare for å utmatte analogien: Forskningsavdelingen på Nasjonalbiblioteket har nå Zlatan i midten, med Robino på den ene vingen og Ronaldinho på den andre. 

Forslagskassa som er hengt opp i bygningens kjellerkantine, for å oppfordre ansatte til å nominere favorittretter til lunsjen, er dessuten bare et av flere tegn på at Nasjonalbiblioteket, til tross for mottoet «bevarer fortiden for fremtiden», også ønsker å kommunisere med samtiden. Et annet tegn: I dag fjernes montrene i anledning Bjørnstjerne Bjørnson-året fra inngangsetasjen. Om to og en halv uke erstattes det med den multimediale utstillingen «Hunting High and Low», som ifølge flyvebladteksten vil eksponere «en av verdens største a-ha-samlinger» og sammenfalle med det seks timer lange seminaret «Living A Boy's Adventure Tale: Musical interactions in the decades of postmodernism».

Og i oktober i fjor ble en annen norsk postmodernist, Jan Kjærstad, Nasjonalbibliotekets eiendom. For 200000 kroner kjøpte biblioteket et tusentalls manussider og notater til Kjærstads romantrilogi om tv-personligheten «Jonas Wergeland». Overtakelsen er, som Kjærstad sa til Aftenposten, «virkelig noe for nerdene». Samtidig reflekterer den en tendens blant offentlige kunnskapsdatabaser, nemlig å sikre seg forfattermateriale også før vedkommende er, i arkivartermer, posthum.

Et internasjonalt forbilde her er Harry Ransom-senteret i Austin i USA, et underjordisk arkiv ved Universitetet i Texas, som huser millioner av litteraturhistoriske artefakter - som Edgar Allan Poes skrivepult, Aleister Crowleys håndkolorerte tarotkort, Woodward og Bernsteins nylig frigitte Watergate-research. Senteret har i tilegg en løpende dialog med 100 nålevende forfattere som er identifisert som «historisk interessante». En av dem er Don DeLillo, som hittil har overlevert 125 pappesker fra sitt kontor (blant annet, ifølge inventarlista, et nummer av Norsk Shakespeare-og teatertidsskrift!)

DeLillo ga gratis fra seg materialet, enten på grunn av Harry Ransom-senterets unike posisjon i litteraturverdenen eller at det letter ham for lagringsutgifter. I verre tilfeller har senteret nytt godt av finansiell backing fra Texas' samfunnsbyggere - et konsortium av lokale oljemagnater donerte for eksempel de fem millioner dollarene som krevdes for Watergate-oppkjøpet.
Noe som kan være en annen grunn til at Nasjonalbiblioteket tapper forlags-Norge for hjernekraft: I oljestater er det tydeligvis der penga er.