Forlagsredaktøren og «Holocaust-industrien»

Utgivelsen av en bok som «Holocaust-industrien» kan bidra til å opprettholde eller fordype antisemittiske forestillinger, skriver medforfatteren av boka «Jødehat».

ANTISEMITTISME: Forlagsredaktør i Spartacus forlag, Frode Molven, stilte mandag 21. november i Dagbladet noen spørsmål til meg vedrørende mine uttalelser om «Holocaust-industrien» og Norman G. Finkelsteins bok med samme tittel, utgitt på Spartacus forlag. Jeg er først nå blitt kjent med hans innlegg. Siden Molven på forhånd nærmest postulerer at jeg «ser [...] ut til å mangle faglig (og analytisk) distanse til [m]itt tema og dermed også til argumentene til Finkelsteins bok», er jeg usikker på om han i det hele tatt ønsker et svar eller om det dreier seg om en retorisk posisjonering.

DETTE TIL INFORMASJON: Begrepet «holocaust-industrien» som jeg har ytret meg om i Dagblad-intervjuet 16. november, er av eldre dato enn Finkelsteins bok (utgitt i juli 2000), og er blitt brukt av høyreradikale kretser i Tyskland. Finkelsteins bok med samme tittel tar utgangspunkt i en amerikansk debatt, og alle som på en seriøs måte er interessert i denne debatten, vises til Peter Novicks bok «The Holocaust in American Life» fra 1999. Finkelsteins bidrag er mer preget av konspirasjonsteorier enn av vitenskapelige analyser. Hans grunnteser kan kort sammenfattes slik: I følge ham tjener «jødiske eliter» på Holocaust, først ved å undertrykke minnene om Holocaust for ikke å skade egne maktinteresser i USA og deretter, når «elitenes» makt var etablert, bruke erindringen om Holocaust for å forsvare egne maktposisjoner. Videre: at USA og Israel fra 1967 og utover har brukt Holocaust for å rettferdiggjøre sin politikk over palestinenserne. Finkelstein hevder dessuten at «svindlerne» har skapt dogmet om Holocausts singularitet for å sikre sine interesser. Dernest prøver han å underbygge sine påstander ved å påstå at Jewish Claims Conference (JCC) og World Jewish Congress med sine restitusjonskrav har drevet med utpressing, har beriket seg på de enkelte Holocaust-ofrenes bekostning og har misbrukt penger til andre formål, bl.a. til bosetting av jøder i Israel og til fordel for jødiske organisasjoner i USA.

DA BOKA KOM vakte den relativt lite interesse. Den amerikanske Holocaust-forskeren Omer Bartov forkastet den totalt, mens hans kollega Raul Hilberg (som Molven nevner) omtalte den positivt. Etter å ha gått boka mer etter i sømmene, har en rekke av Europas fremste Holocaust- og antisemittismeforskere, som for eksempel Ulrich Herbert, Peter Longerich og Wolfgang Benz, påvist fundamentale feiltolkninger og mangler, ikke minst når det gjelder JCCs virksomhet. (Men siden de har kritisert Finkelstein, mangler de antakelig for Molven også den nødvendige distansen.) Også på andre felter er det påvist at Finkelstein tegner et tendensiøst bilde. Slik har for eksempel Holocaust Memorial Museum i Washington nettopp ikke bare Holocaust i fokus, men ser mordet på nesten 6 millioner jøder i komparasjon med andre folkemord (jfr. museets tidsskrift «Holocaust and Genocide Studies»).

Molven hevder at Finkelsteins bok er «en viktig empirisk basert kritikk av noe som utvilsomt finnes: utnyttelse av jødenes lidelse til underholdningsformål og politiske formål». Ingen bestrider at det finnes slike formål i enkelte miljøer, ikke minst i USA. Bokas «empirisk baserte kritikk» er imidlertid problematisk. Molven og jeg har åpenbart ulike synspunkter på en bok som språklig likner en pamflett og som er preget av insinuasjoner. Jeg betrakter den ikke som «akademisk kritikk».

INNVENDINGENE MOT Finkelsteins bok har vært kjent i flere år. At nynazisten Horst Mahler i Tyskland i sin «verdensomspennende intifada» mot «den jødiske makten» takket Finkelstein for argumentasjonshjelp, er også kjent. Når jeg spør meg hvorfor en bok fra 2000, med tvilsom vitenskapelig verdi, utgis fire år senere på norsk, gjør jeg meg dermed ikke til talsmann for «selvpålagt taushetsplikt», som Molven formoder. Jeg har brukt en annen omstridt tekst av Finkelstein så tidlig som i 1998 som pensum i min undervisning. Dersom Molven og forlagets konsulenter (som var inkludert i mitt begrep intellektuell) hadde fulgt med i diskusjonen om boka, måtte de ha oppdaget at Finkelsteins kritikk er basert på selvlagede konstruksjoner. Hadde man vært opptatt av selve tematikken - bruken av Holocaust «til underholdningsformål og politiske formål» - hvorfor ble da ikke Novicks bok utgitt? Det må være tillatt å spørre hvorfor det gis ut en bok som er preget av konspirasjonsteorier, av stereotype forestillinger i underteksten (for eksempel den kjente koblingen jøder = pengegriskhet, eller det å framstille jødene som enhetlig handlende subjekt og neglisjere den store heterogeniteten blant dem - som forskningen i dag ser som en form for «sekundærantisemittisme») og som mangel på innsikt i debatten om Holocausts singularitet. Dette kan bidra til å opprettholde eller fordype antisemittiske forestillinger. Fra min side regnes debatten om Finkelsteins bok hermed som avsluttet.

KRITISK: For meg er det helt ubegripelig at ei bok som «Holocaust-industrien» blir omfavnet av intellektuelle i Norge, uttalte Einhart Lorenz i Dagbladet 16.11
OMSTRIDT: Norman Finkelsteins bok «Holocaust-industrien» kom på norsk i fjor.