Forlagssjef uten troverdighet

Aschehoug-sjefen William Nygaard har gjenopprettet balansen med Gyldendal. De to siamesiske tvillingene rundt Sehesteds plass er igjen like store etter at Aschehoug har inngått en allianse med bokhandlerbedriften Lauritzen.

Etter Gyldendals kjøp av førti Libris-bokhandler i fjor går tvillingene igjen i takt. For bokbransjen som helhet er det blitt en uopprettelig ubalanse. Balansepunktet i det norske boksystemet ligger i en avtale som er inngått mellom de to organisasjonene Den norske Forleggerforening og Den norske Bokhandlerforening, altså mellom produsentene og selgerne. Denne avtalen fastsetter under hvilke betingelser bokhandlene i hele landet skal selge bøkene. Avtalen er i hovedsak en regulering av økonomiske forhold, og for å opprettholde en spredt bokhandelstruktur fastsetter avtalen at det skal være en fast pris på bøker i ett år etter utgivelsesåret over hele landet. Denne reguleringen, som hindrer fri prisdannelse i detaljistleddet, krever dispensasjon fra konkurranseloven. Konkurransetilsynet er imot slike reguleringer, men politikerne har hittil overprøvd tilsynet og sagt ja. Denne avtalen - av bokfolket omtalt som bransjeavtalen - skal regulere forholdene mellom to selvstendige parter med ulike økonomiske interesser. I en felles kulturpolitisk forståelse har de gitt slipp på maksimalt økonomisk utbytte for å sikre en demokratisk spredning av bøker til leserne over hele landet, som dermed kan kjøpe en mangfoldig litteratur til lik pris. Dessverre er dette systemet gradvis revnet med de siamesiske tvillingene på Sehesteds plass som utløsende kraft. Hendelsesforløpet kan grovt tegnes slik: Bare ett år etter en hardt tilkjempet bransjeavtale i 1996, ønsket forleggerne en ny avtale allerede i 1997. De ønsket en større del av bokkronen, og det var avgjørende for dem at det enkelte forlag/forlagskonsern skulle ha rett til å forhandle fritt med den enkelte bokhandler/bokhandlerkjede. Dette kravet ble motvillig innfridd av bokhandlerne. Men forlagene forstod raskt at dette ikke hadde brakt dem særlig mye lenger. De største bokhandelkjedene var sterke og lot seg ikke diktere. William Nygaard svarte på utfordringen; han startet med å kjøpe en stor bokhandelsbedrift i Bergen i desember 1998. Dette var Gyldendal tvunget til å følge opp. Det er nemlig slik at Aschehoug og Gyldendal sammen eier store og viktige institusjoner i Bok-Norge (Forlagsentralen, De norske Bokklubbene, Kunnskapsforlaget, for å nevne noen). Av en samlet omsetning på 2,2 mrd. i 1999, kom nærmere en milliard fra felleseide bedrifter. Dette felleseie gjør at de to hele tiden må leve i balanse; den ene kan ikke bli for mye større enn den andre, og strukturen i eierskap må være noenlunde lik. Derfor måtte Gyldendal utvikle en strategi som plasserte dem likt med Aschehoug. Men kjøpelysten ble for stor; Gyldendal kjøpte en stor del av bokhandlerkjeden Libris, til sammen førti bokhandelutsalg. Da krysset man en hellig grense. Innhogget i bokhandelleddet ble så stort at Forleggerforeningens formann fra Cappelen tok hatten og gikk som formann (men ulogisk nok ble sittende som styremedlem). Konkurransetilsynet ba også om en forklaring, men aksepterte merkelig nok kjøpet, til tross for at en grunnleggende forutsetning for avtalen var brutt. Nygaard måtte gå videre, det var oppstått en ny ubalanse mellom ham og tvillingen over plassen. Nye oppkjøp kom i år, først en bokhandel i Tønsberg og så en i Trondheim. Og nå; alliansen med Lauritzen, som igjen har skapt likevekt med Gyldendal (eller kanskje Aschehoug nå er litt foran). Var det tidligere vanskelig å forsvare en allerede skakkjørt bransjeavtale, er det i dag umulig å forsvare den. Som forleggere og bokhandlere sitter ikke Nygaard og Mork bare på begge sider av forhandlingsbordet, de - og deres oppkjøpte medspillere - sitter snart rundt hele bordet. Mork forhandler med Nygaard, eller var det omvendt? De to forlags- og bokhandelgigantene kan selv bestemme hvor mye profitt de ønsker å ta ut i forlagsleddet og bokhandlerleddet. Muligheten for større profitt i konsernene stiger, men bokbransjen lider. Da to de forlagene delte Universitetsforlaget mellom seg, sa Konkurransetilsynet stopp. Et nytt begrep ble innført; Konkurransetilsynet mente at de to forlagene var så innvevd i hverandre at de måtte handle i samforstand. Dette benekter de, med en viss rett. De vil nemlig nå og da ulike ting, men er likevel bundet til hverandre slik at de er nødt til å opprettholde en viss paritet. Som med siamesiske tvillinger kan de to hodene tenke ulike tanker, si ulike ting, men går den ene et steg fram, må den andre følge etter. Uten hensyn til bokbransjens helhet, og denne bransjens kontrakt med samfunnet for øvrig, har de to i ren egeninteresse satt en grunnleggende forståelse på spill. Når de to nå har en samlet omsetning på snart 2,5 milliarder kroner og dominans både i produsent- og salgsledd, må det bety at norske politikere, som dessverre mangler både kunnskap og interesse for norsk bokbransje, må vekkes av Konkurransetilsynet, som forteller dem at forutsetningen for bransjeavtalen er borte. Og med den kommersielle innretning og sterke maktkonsentrasjon bransjen har fått, kan det også stilles spørsmål ved andre politiske vedtak som bransjen hviler på. Direkte (en rekke støttetiltak) og indirekte (momsfritaket) subsidieres det norske litterære system med 3,4 milliarder kroner per år. Støtten er betydelig for en bransje som omsetter for 5 milliarder i året. Målene er kulturpolitiske, støtten er ikke gitt for at profitthungrige forleggere og bokhandlere (børsnoterte eller ei) skal ta ut en uforholdsmessig stor profitt. Nygaard har nok lenge visst hvor det kan bære hen. Han forsvarer ikke lenger bransjeavtalen, han forstår at den ikke er til å redde. Derfor snakker han nå om at vi trenger en litteraturlov, som skal redde det som to frivillige avtaleparter ikke lenger kan få til. Han kan snakke, men han snakker uten troverdighet. Etter å ha tatt aktiv del i en deregulering av norsk bokbransje finner han ikke engang allierte i sin egen forening, Den norske Forleggerforening. Et gedigent dobbeltspill lar seg ikke lenger kamuflere av en høystemt nasjonal og kulturell retorikk. De fine talemåter følges opp i den pressemelding som fulgte den nylig inngåtte allianse mellom Aschehoug og Lauritzen. Der står det at «forholdene i bokbransjen gjør det stadig nødvendig å foreta strukturelle endringer for å sikre mangfold og kvaliteten i norske lesetilbud.» Vi må spørre: «Forholdene i bokbransjen»? - hvem har skapt de rådende forhold? Jo, de er skapt med Nygaard i førersetet gjennom en rekke strukturelle endringer i løpet av hele 90-tallet. På samme tid har han plassert seg i den mest sentrale økonomiske maktposisjon (strategiens mål?), og på utsiden av bransjen, uten politisk talerstol (strategiens utilsiktede virkning). Mannen som forvaltet den største nasjonale arven (familietradisjonen) av alle nålevende norske forleggere, er i ferd med å skusle vekk sin egen rolle som bransjens fremste talsmann og den norske bokbransjens innretning som public-service-institusjon. Resultatet bli mer markedsstyring og dermed innsnevring av det frie ytringsbildets mangfold og kvalitet.