Forlater Norge i sinne

Han er sjenert, men er en av verdens fremste dirigenter. Han kan Tsjaikovskij-symfonier utenat, men kan ikke lage annen mat enn stekte egg. I kveld tar Mariss Jansons avskjed som sjefdirigent i Oslo-Filharmonien. I sinne.

- You knooow , sier Jansons på sitt sjarmerende Riga-engelsk. Med fektende hender slår han an en moll:

- Det har vært en kamp. Hele tida. I 21 år. Først måtte vi få opp antall musikere i orkesteret, så var det lønnskampen, og nå dette. Akustikken.

Vi sitter inne på Mariss Jansons' kontor ved sceneinngangen, men maestroen spytter det ut. Akustikken. I ti år har det vært selve banneordet i Oslo Filharmoniske. For knappe to måneder siden kom det fram i det offentlige rom, da Mariss Jansons meldte sin avgang på en dramatisk pressekonferanse.

Uenige

Kort oppsummert er historien at Oslo-Filharmonien ønsker å utbedre akustikken i Oslo Konserthus, hvor de er største leietaker. Musikerne kan knapt høre hverandre, dirigenten kan knapt høre musikerne, og i salen er det mange seter hvor publikum har problemer med å høre det som blir presentert på podiet.

Oslo Konserthus, som eies av Oslo kommune, har tilbudt en akustisk utbedring i selve sceneområdet til inntil 20 millioner kroner, der Oslo-Filharmonien, eid av staten, betaler den største delen. Men det er langt fra hva orkestret ønsker seg.

- Det aller første vi trenger er et forprosjekt til tre millioner kroner for å dokumentere problemene på et skikkelig vis. Men det vil ikke konserthuset gå med på. Noe jeg sterkt beklager, for vi kan ikke gå videre bare med spekulasjoner om kostnader. Vi trenger et forprosjekt for å få oversikt over problemene, finne løsningene og hvordan de skal finansieres.

Blir gal

Han sier fortsatt «vi». I kveld er siste gang publikum får se Mariss Jansons som sjefdirigent for Oslo-Filharmonien. Og det attpåtil med cellolegenden Mstislav Rostropovitsj som solist. I 21 år har han åndet og levd for sitt norske orkester. Parallelt med byggingen av varemerket Oslo-Filharmonien har han også selv - sakte, men sikkert - skaffet seg ry som en dirigent i verdensklassen.

Han har sagt det mange ganger før, og han gjentar det. Han elsker sine musikere, og han elsker Oslo. Men plutselig sa det stopp.

- Jeg holdt på å bli gal. I ti år har vi kjempet med Oslo Konserthus og kommunen for å få en akustisk utbedring. På ti år har vi ikke klart noen ting! I utlandet ler de av oss! Jeg fikk ikke lenger sove om nettene på grunn av denne saken, sier Jansons.

- Hvorfor kan ikke en rik nasjon som Norge koste på seg en slik investering? De burde være stolte av å huse et verdensberømt orkester. I stedet gjemmer de bort både oss og seg selv, huset er så anonymt at mange i Oslo ikke vet hvor det er. Oslo-Filharmonien trekker også mange store verdensstjerner til huset. Men et gjestegalleri over disse finnes ikke - noe som er en selvfølge i konserthus verden over.

En hemsko?

- Enkelte har spekulert i at du uansett hadde tenkt å gå av snart, og at du brukte problemene med akustikk som en hyggelig avskjedsgest til musikerne?

- Nei, det stemmer ikke. Jeg hadde absolutt ingen planer om å gå av. Da ville jeg ikke gjort det på denne måten. En kunstnerisk leder som varsler sin avgang, gjør det i god tid.

- Ikke alle var lei seg da du meldte din avgang. Hva synes du om uttalelsene til NRKs kultursjef Synne Skouen om at du har vært en hemsko for repertoarutviklingen i orkestret?

- Jeg synes hun skulle bedømme meg etter kvaliteten på det jeg har gjort. Å dømme en dirigent bare ut fra hans repertoar er galt. Det er hva orkestret samlet har gjort, som er viktigst. Og vårt orkester har gjort og gjør mye samtidsmusikk med andre dirigenter, og en god del med meg. I utlandet har norsk musikk stått på programmet for nesten 200 konserter, deriblant norsk samtidsmusikk i for eksempel Musikverein i Wien, BBC Proms i London og under Salzburg-festivalen. Her i Norge har vi startet Ultima-festivalen, Dronning Sonjas Internasjonale Musikkonkurranse og Sommerkonserten i Holmenkollen. Å bedømme en dirigent ut fra repertoar er galt, og det er like galt å dømme et orkester ut fra én dirigent. Kunstnere er individuelle, og jeg gjør det som er mulig for meg.

Sykdommen

Jeg husker godt intervjuet jeg gjorde med Mariss Jansons en hustrig aprildag i 1996. I det samme rommet som vi sitter nå. Han var fryktelig stresset, var presset av alle avtaler i boka og var knapt nede på bakken den halvtimen vi var sammen. Fire dager seinere sank han sammen i hjertekollaps foran et fullsatt Oslo Konserthus under framføringen av «La Bohhme».

- Jeg skulle aldri ha gjort den konserten. Under konserten kjente jeg smerter i brystet og at det prikket i armen. Men jeg var bestemt på å gjennomføre konserten. Big mistake! Jeg husker at jeg falt sammen på podiet. Det neste jeg husker er at noen trykket meg på brystet.

- I et halvt år kunne jeg ikke gjøre noe. Måtte holde meg helt borte fra musikk. Opplevelsen har forandret meg. Nå vil jeg at ting skal gå langsommere. Jeg vil gå i dybden av ting, i musikken, i menneskene.

Lite fritid

Med rundt ti uker i året i 21 år har Jansons tilbrakt mange år i Oslo. Hvilket liv lever han her i byen?

- 99 prosent av tida handler om arbeid. Alle mine beste år er nedlagt i dette orkestret. Den ene prosenten til fornøyelser bruker jeg på utstillinger, opera, båtturer, middager med venner.

- Hender det at du inviterer selv?

- Ja, jeg tar med folk på restaurant. På kjøkkenet er jeg håpløs. Det mest avanserte jeg kan er stekte egg.

- Hvorfor har du likt deg her i Norge?

- Norge er blitt mitt andre hjemland. Jeg har et nært forhold til mange mennesker her. Jeg liker meg også fordi nordmenn og latviere har mye til felles, blant annet en litt innesluttet natur. Selv oppfatter jeg meg som nokså innesluttet og reservert, det tar en stund før jeg åpner meg. Og slik er også mange nordmenn, mener Mariss Jansons.

sverre.gunnar.haga@dagbladet.no

<B>ALDRI MER OSLO:</B> - Jeg holdt på å bli gal, sier Jansons om kampen for akustisk forbedring i Oslo Konserthus.