Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Forlatt på italiensk

En gjenglemt husmor kvikner til i veikanten i denne upretensiøse italienske fornøyelsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I Rosalba (Licia Maglietta) våkner et mildt opprør, idet turistbussen kjører fra henne uten at verken mann eller barn reagerer på at hun er borte. Det er selvsagt hennes egen feil at hun er glemt, mener ektemannen via mobilen.

Vår venninne bestemmer seg derfor for en privat, liten ferie og tar seg til Venezia, hvor hun aldri før har vært.

Etter hvert er det ingen grunn til å dra derfra. Hybellivet hos den eksentriske, melankolske og islandske Fernando (Bruno Ganz) fungerer utmerket, vennskapet med den holistiske massøsen Grazia (Marina Massironi) blomstrer, Rosalba får seg jobb og gjenoppdager seg selv.

Levende personer

Det er først og fremst persontegningene og et ytterst velspillende ensemble som gjør «Brød og tulipaner» til en glede. Silvio Soldini har tatt det amerikanske «feel good»-begrepet og fylt det med levende, særegne mennesker, samtlige mer enn likandes. De er til å bli glad i.

Selv en nervøst opprømt rørlegger som Rosalbas ektemann sender ut på detektivjakt etter fruen, er et funn av en kosebamse.

Venezia er ofte brukt som bakgrunn for romantiske og andre forviklinger. At Soldini tar oss til bakgatenes pittoreskt nedslitte miljøer og gir blanke i gondolturismen, bidrar opplagt til filmens ekthet.

Mirakler

Strengt tatt måtte alle helgener vært i sving for at en historie som denne kunne funnet sted i det virkelige livet, men regissør og skuespillere får oss til å tro at små mirakler fortsatt skjer. At de skjer med vanlige mennesker uten mer glamour enn Hvermannsen, er jo ikke å forakte heller.

Så da drar vi vel av gårde.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!