MARKANTE STEMMER: Charlotte Thorstvedt, Mariken Halle og Kadra Yusuf leverte hver sine bidrag til feminisme-debatten dette året. 

Foto: Nina Hansen
MARKANTE STEMMER: Charlotte Thorstvedt, Mariken Halle og Kadra Yusuf leverte hver sine bidrag til feminisme-debatten dette året. Foto: Nina HansenVis mer

Forlengs inn i framtida

Hvordan to kvinner ble feminister og én feminist satte skapet på plass i kvinneåret.

Kommentar

De fleste feminister kan beskrive da de prøvde kjønnsbrillene for første gang. Verden ble plutselig klarere. Samtidig var det litt svimlende. For meg var det å lese den svenske antologien «Fittstim» på slutten av nittitallet en slik vekker. Å lese om kvinner, bare litt eldre enn oss som fortalte om ulike måter mulighetsrommet ble snevret inn ut fra kjønnet de var født med. Som at det som kvinne er lettere å være søt enn å ta plass. Om hvordan kvinner nedvurderes, om det handler om humor, kunst eller lederegenskaper.

Jeg festet feminist-skiltet på min imaginære skjorte og så meg aldri tilbake.

Dette året har det særlig vært to tekster som slynget meg emosjonelt tilbake i tid. Tekstene fra Aschehougs «Stemmer»-serie om hvordan henholdsvis Mariken Halle og Charlotte Thorstvedt oppdaget feministen i seg.

«Kanskje jeg ikke ser verden sant. Det kan være sånn. For første gang tenkte jeg det. Jeg var 26 år», skriver Mariken Halle. Hun begynte på filmskole i Sverige. Da hun kom dit forsto hun ikke hvorfor svenskene maste så mye om kjønn. Hun hadde aldri blitt behandlet annerledes fordi hun var kvinne mente hun. Og så ble hun oppmerksom på at hun alltid brukte mannlige karakterer når hun skulle fortelle noe universelt. At hun syntes aggresjon var det mest spennende å undersøke og at når hun skulle velge de beste intervjuene, valgte hun 70 prosent menn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter hvert begynte hun å irritere seg over hendelser som da den prisbelønte danske regissøren Susanne Bier sa at kvinner må få være kvinner og menn må få være menn på «Skavlan». Hun siterte i stedet forfatteren av en av de andre feministbiblene fra nittitallet, Nina Björk: «Alle må være det de vil».

Charlotte Thorstvedt hadde allerede posert på forsiden av et manneblad da hun tok et kurs i feminisme, vel vitende om at medstudentene kanskje hadde sett bladet. Hun hadde hatt alt å vinne på å innta en annen posisjon. I stedet forteller hun i hennes bidrag til «Stemmer»-serien, «#Selfie», hvordan hun leste feministisk teori og etter hvert tenkte at den «elsk din skjebne»-ideen ikke holder. At i en mannsdominert kultur er det ikke frigjørende å tilpasse seg det mannlige blikket. Og at man faktisk har et ansvar utover seg selv. Thorstvedts fortelling er så ærlig, oppdatert og fylt av nyanser og ulike 2013-utfordringer, at den bør leses på alle ungdomsskoler.

På slutten av året kom også en tekst som ryddet i hodet etter det som føltes som ti tusen ulike tekster om Fotballfrue og selfie-kulturen. For hva er det vi egentlig snakker om? Kadra Yusuf påpekte i «Raushetens utidighet» her i Dagbladet: at feminisme ikke handler om å ukritisk heie på alle fordi de er kvinner. At tradisjonelle valg og å gå baklengs inn i fortida er mulig fordi andre kvinner har kjempet for kvinners muligheter, men at vi ikke er nødt til å heie på dem som tar bakstreverske valg.

Takk, damer, dere ga noe viktig i 2013. Sees neste år!