Mahlers musikk skiller nådeløst klinten fra hveten blant de beste symfoniorkestrene, og er uoppnåelig for dem som bare nesten er gode nok.
I så måte var det ikke noe å si på at nervene var i helspenn foran Oslo-Filharmoniens Mahler-framføring i går kveld, med Mariss Jansons tilbake på et podium fullrigget til plateopptak.
Og det forble nervepirrende, tre fulle satser gjennom.
Hektisk
Nå er denne musikken alltid oppslitende, der Mahler prøver ut så vel musikkens som sjelslivets grenseverdier, og like så godt begynner med musikk som forhandler om sin egen tilblivelse.
Jansons gikk rett inn i det konfliktfylte, brettet all polert overflate til side. Det rykket Mahlers univers på kloss hold, til tider for nært til helt å gripe Mahlers utrolige evne til også å forløse sitt musikalske kaos.
Størst var savnet av de vidunderlige øyeblikkene av magisk forvandling, der kontraster og konflikter løser seg opp i musikk av en nesten overjordisk skjønnhet, en forsonet ro som ikke dementerer striden underveis, men gir den et dybdeperspektiv.
Det var som om uroen smittet over på instrumentgruppene, der ørsmå uoverensstemmelser, særlig rytmisk, fikk det til å låte som en arbeidsseier når hver sats likevel ble halt i land, undertiden også med bravur.
For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn
Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.
Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger