Mahlers musikk skiller nådeløst klinten fra hveten blant de beste symfoniorkestrene, og er uoppnåelig for dem som bare nesten er gode nok.

I så måte var det ikke noe å si på at nervene var i helspenn foran Oslo-Filharmoniens Mahler-framføring i går kveld, med Mariss Jansons tilbake på et podium fullrigget til plateopptak.

Og det forble nervepirrende, tre fulle satser gjennom.

Hektisk

Nå er denne musikken alltid oppslitende, der Mahler prøver ut så vel musikkens som sjelslivets grenseverdier, og like så godt begynner med musikk som forhandler om sin egen tilblivelse.

Jansons gikk rett inn i det konfliktfylte, brettet all polert overflate til side. Det rykket Mahlers univers på kloss hold, til tider for nært til helt å gripe Mahlers utrolige evne til også å forløse sitt musikalske kaos.

Størst var savnet av de vidunderlige øyeblikkene av magisk forvandling, der kontraster og konflikter løser seg opp i musikk av en nesten overjordisk skjønnhet, en forsonet ro som ikke dementerer striden underveis, men gir den et dybdeperspektiv.

Det var som om uroen smittet over på instrumentgruppene, der ørsmå uoverensstemmelser, særlig rytmisk, fikk det til å låte som en arbeidsseier når hver sats likevel ble halt i land, undertiden også med bravur.

Forklaret

Men så skjedde det, i sistesatsens storslåtte finale. Allerede ansatsen klang forklaret, som musikk på dyp utpust, der ingenting behøvde å forseres.

Satsen fortoner seg som et utholdt farvel til hele Mahlers livsverk, går tonegangene opp igjen fra de fineste av Mahlers adagiosatser og enda et stykke til, fra mild og sugende tuttiklang til øyeblikk der hele det gigantiske apparatet står og balanserer på en eneste tone, før den ebber ut senza vibrato, uendelig langsomt, mot musikkens og livsverkets nullpunkt.

Sjelden har en framføring holdt det store spennet så åndeløst fram til øyeblikket der vi ikke helt vet om alt er over, før det slår om i vissheten om at alt er fullbrakt.