Mahlers musikk skiller nådeløst klinten fra hveten blant de beste symfoniorkestrene, og er uoppnåelig for dem som bare nesten er gode nok.

I så måte var det ikke noe å si på at nervene var i helspenn foran Oslo-Filharmoniens Mahler-framføring i går kveld, med Mariss Jansons tilbake på et podium fullrigget til plateopptak.

Og det forble nervepirrende, tre fulle satser gjennom.

Hektisk

Nå er denne musikken alltid oppslitende, der Mahler prøver ut så vel musikkens som sjelslivets grenseverdier, og like så godt begynner med musikk som forhandler om sin egen tilblivelse.

Jansons gikk rett inn i det konfliktfylte, brettet all polert overflate til side. Det rykket Mahlers univers på kloss hold, til tider for nært til helt å gripe Mahlers utrolige evne til også å forløse sitt musikalske kaos.

Størst var savnet av de vidunderlige øyeblikkene av magisk forvandling, der kontraster og konflikter løser seg opp i musikk av en nesten overjordisk skjønnhet, en forsonet ro som ikke dementerer striden underveis, men gir den et dybdeperspektiv.

Det var som om uroen smittet over på instrumentgruppene, der ørsmå uoverensstemmelser, særlig rytmisk, fikk det til å låte som en arbeidsseier når hver sats likevel ble halt i land, undertiden også med bravur.