Forløyet psykiatri

Det fins tre måter å holde homofile og lesbiske nede på. En er å farliggjøre oss, en annen å utrope oss til syndere og en tredje er å patologisere eller forkvakle oss. Tidligere formann i psykoterapi-utvalget i Norsk psykiatrisk forening, Jarl Jørstad, tar i bruk første og siste i debatten om revisjon av adopsjonsloven.

Jarl Jørstads agerende i debatten om homofile og lesbiske som foreldre får meg til å minnes første (og siste) gang jeg selv kranglet med en psykiater om homofili - i 1959. Jeg syntes min familie hadde krav på å få bekreftet at deres datter var frisk og vel bevart. Etter å ha vendt det døve øret til min virkelighetsbeskrivelse, foreleste autoriteten om sin, og om min, manglende løsrivelse fra mor. «Kvinnelig homoseksualitet kan også være uttrykk for frykt for menn, eller angst for ansvar, ekteskap og barn.» For å gi hypotesene ekstra vekt, refererte han konklusjonene i en undersøkelse blant et utvalg homofile menn i psykoanalyse - og innsatte. Så ba han meg ta av meg klærne. Jeg nektet. Trodde psykiateren jeg gikk rundt med hemmeligheter i trusen? Han ba meg berette om barndommen min. «Hvem har gitt deg sånn angst for nakne kropper?» spurte han. Da trev jeg bærenettet og forsvant. Autoriteten i hvit frakk var selv skyld i at jeg i løpet av en halvtime hadde fått mer enn nok av psykiatere - som eksperter på homoseksualitet.

Tidligere overlege Jarl Jørstad tilhører gruppen patogene autoriteter av sin tid. For 22 år siden rådet han Sosialdepartementet til ikke å fjerne homofili som diagnose «mental forstyrrelse» (møte i NPF, november 1976). Med påstanden om at «tilpasning ikke nødvendigvis er det samme som normalitet eller manglende patologi» tilrådet han evig svimerking av homser og lesber, ikke fordi vi var syke, men fordi vi ikke var heteroseksuelle. («Fokus på familien» nr. 1/1977, s. 19)

I dag er det barna i homofile og lesbiske familier og hos homoseksuelle par som rammes av Jørstads antikverte forløyetheter. I seg selv innebærer enkjønnethet en alvorlig risiko for mangelfull psykoseksuell modning hos barn og unge, gjentar Jørstad og trekker fram to tretti år gamle amerikanske undersøkelser: «Families in the Slums» (Minuchin, 1967) og «Black Rage», (Grier & Cobbs, 1968). Den første omhandler sorte barn i 60-årenes USA, som vokste opp med en mor som hadde barn med flere forskjellige menn, den andre tar for seg enkjønnethetens grobunn for amerikanske barns utvikling av kriminalitet, vold og narkomani. Skulle med andre ord barn i norske homofile og lesbiske familier få samme rettstrygghet gjennom stebarnsadopsjon som barn i norske normal-familier og homofile og lesbiske par få bli adoptanter, vil en psykose-farsott bryte ut blant alle barn med homoseksuelle foreldre. Jørstad skremmer her med egne erfaringer som terapeut med voksne menns uløste binding til «allmektige mor», fedres frykt for incestuøse følelser og med et norsk arbeid om «usikkerhet på egen mannlig identitet hos sønner av sjøfolk i utenriksfart» - for 40 år siden! (Tillers, 1958). Om Jørstad fortsetter å leve i ro med mosegrodde teorier og «sannheter», som vel å merke utelukkende stemmer overens med hans eget antikverte familiesyn, har han diskvalifisert seg selv fra å delta i debatten.

Utviklingspsykologiske teorier à la Jørstads bidrar fortsatt til at homoseksuelle anses uegnet som foreldre. Om barn skal unngå psykologisk utviklingshemming, må de ha to foreldre, sågar to heteroseksuelle av forskjellig kjønn, hevder Jørstad. Men hypotesen er stikk i strid både med konklusjonene i et stort antall studier av homoseksuelle og deres barn og med 100 vitenskapelige rapporter i løpet av de siste 15 år, hvorav om lag halvparten refererer resultater fra empiriske studier i USA, England, Tyskland, Belgia og Danmark. I materialet forekommer alt fra studier av enkelttilfeller til omfattende undersøkelser med adekvate kontrollgrupper. Mens tidligere psykologisk forskning ofte gir tvetydig resultat og ulike tolkninger, er denne uvanlig entydig:

«De 100 rapporter om homosexuella och barn som jag skall gå igenom (6.3.97 i Stockholm) har gjorts för att besvara frågor från domstolar... och adoptionsärenden där den ena föräldern eller båda har varit homosexuella. Den visar att det inte finns stöd for att neka ellere minska föräldrars rätt till adoption eller vårnad om barn på grund av deras sexuella orientering. Inte heller visar forskningen at barn til homosexuella föräldrar har det sämre än barn til heterosexuella föräldrar (...) Studier som har jämfört homosexuellas och heterosexuellas barn har inte funnit några skillnader i barnens psykiska problem eller i deras emotionella och sociala färdigheter.» (Lege og forsker Sune Innala, «Homosexuella och barn - en forskningsöversikt. Rapport från en hearing», Folkhälsoinstitutet 1997:23 ss 9- 14.)

I sin kamp mot å utvide adgangen til adopsjon til også å omfatte enslige og homofile og lesbiske par, advarer psykoanalytikeren Jarl Jørstad mot skjulte forstyrrelser og uløste problemer, som han påstår vil vise seg senere i livet blant barn med enkjønnede foreldre. Studier og undersøkelser av selvtillit og emosjonelle og sosiale ferdigheter hos barn med lesbiske foreldre, foretatt i tidsrommet 1983- 1994, har ikke funnet noen forskjeller mellom disse barn og barn i normal-familier. Heller ikke blant voksne, oppvokst i lesbiske familier, «har funnits sådana störningar. De vuxna barnen uppvisar t.ex. inte mer ängslan eller depression, och de har inte i större utsträckning sökt psykiatrisk hjälp.» (Folkhälsoinstitutet 1997:23, s. 13.) Det er utført færre studier med fokus på disse spørsmålene blant barn med homofile foreldre. Mange fedre og barn er imidlertid blitt intervjuet, «och inget tyder på att dessa barn skulle ha fler beteenderubbningar eller emotionella problem.» (s. 13)

Det ligger et halv hundre år mellom referanserammen til Jarl Jørstad og vår tid. Jørstads «funn» og teorier har kanskje vært brukbare redskaper i behandling av pasienter med alvorlige psykoseksuelle plager, men nå handler det om åpne homofile og lesbiske foreldre og deres barn, og om homser og lesber som allerede i dag er gode omsorgspersoner og «reserve-foreldre» for barn. Metoder, teorier og «sannheter» på Jarl Jørstads tid lot seg vanskelig vurdere vitenskapelig og teorienes holdbarhet ble sjelden evaluert. Det er derfor svært nedslående å være vitne til at Jarl Jørstad, som selv aldri har våget å åpne opp for ny erkjennelse, nå slår flere tusen barn i homoseksuelle familier under beltestedet med sine mosegrodde innlærings-psykologiske teorier. Enda tristere er det at dagens nestor i norsk psykiatri høylytt protesterer mot at disse barna skal få samme rettsvern og sosiale og økonomiske trygghet som barna i såkalte normal-familier.Adopsjon

Karen-Christine Friele reagerer kraftig på psykiater, tidligere overlege Jarl Jørstads innlegg i Aftenposten 15.9., i debatten om adopsjon og homofile, og hevder hans argumentasjon er basert på foreldede undersøkelser.