Formål for framtida

Skolen er vår viktigste fellesarena, og samtidig den mest mangfoldige. Absolutt alle barn og unge mellom 6 og 16 år går i grunnskolen, nesten alle begynner i videregående opplæring. Alle som går i vår skole kvalifiserer like mye til å representere «den norske eleven». De behersker en rekke språk, har familie i mange ulike land, tilhører ulike religioner og livssyn. De kommer med alle slags talenter, og alle typer utfordringer. Vi får nå en formålsparagraf som avspeiler dette.

Den nye formålsparagrafen bringer skolen i pakt med vår tid. Vi får understreket at skolen skal formidle verdier, men ikke påvirke elevene til å følge en bestemt religion. Det er på høy tid. Når vi forteller barn at de skal respektere hverandre og godta at vi er forskjellige, må vi ha lover som sier det samme og som ikke gir en religion forrang.

Både barnehagene og skolen har et bredt samfunnsmandat. I samarbeid med foreldrene skal grunnlaget legges for livslang læring og for utvikling av ferdigheter. Barna skal rustes for livet, ikke bare arbeidslivet. Dette går klart fram av den nye formålsparagrafen: «Opplæringa i skole og lærebedrift skal, i samarbeid og forståing med heimen, opne dører mot verda og framtida og gi elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt og forankring.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Formålsparagrafen slår fast at skolen handler om både utdanning og danning, ikke bare om fag og ferdigheter: «Elevane og lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet. Dei skal få utfalde skaparglede, engasjement og utforskartrong».

Våre barn vokser opp i et mer mangfoldig samfunn enn noen tidligere generasjon. Mange opplever daglig å ha en flik av verdenssamfunnet i sitt eget klasserom, og mange vil i løpet av livet reise eller arbeide i andre land. Skolen må avspeile dette mangfoldet. Våre elever skal ikke bare høre hjemme i Norge, de skal være verdensborgere.

Fram til nå har vi levd med en formålsparagraf som har sine røtter i «Lov om Almueskolevæsenet i Kiøbstæderne». Den kom i 1848. Prinsipielt sett kan den gjeldende paragrafen føres tilbake til innføringen av konfirmasjonsordningen i 1736, som førte fram til at det i 1739 kom en «Forordning om Skolerne på Landet». Denne regnes i dag som begynnelsen for grunnskolen i Norge. I loven av 1848 ble det sagt at «det skal være Almueskolernes Formaal at understøtte den huuslige Opdragelse i at bibringe Ungdommen en sand christelig Oplysning». For til tross for at begrepet kristelig ble supplert med moralsk i 1936 og dermed ga skolens formål et større verdimessig tilfang enn det rent kristelige, har skolens oppgave vært knyttet til en bestemt tro helt til i dag.

Opp gjennom historien er skolen blitt brukt som verktøy for religiøs forming av samfunnet. I dag anerkjenner vi at det norske samfunnet er flerkulturelt, og alltid har vært det. Der den gamle paragrafens målsetting var å gi elevene en kristen og moralsk oppdragelse, er den nye forankret i menneskerettighetene og i respekt for naturen og menneskeverdet. Dette er verdier som forener og bygger felles grunn på tvers av religionene, og mellom religiøse og ikke-religiøse.

Det er en samstemt oppslutning i Norge om det grunnprinsipp vår skole bygger på, nemlig at det skal være en inkluderende fellesskole. Derfor må også samfunnsmandatet for opplæringen i skole og lærebedrift gjenspeile dette. Vi ønsker en skole med «rom for alle, og blikk for den enkelte» som det heter i læreplanens generelle del. Det er fordi en slik skole bidrar til et godt samfunnsfellesskap og til at elvene får kunnskaper og forståelse for at vi er forskjellige. Det er også fordi vi ser skolen som en viktig del av nærmiljøet vårt, og mener at alle bør ha rett til å gå på den skolen de sokner til. Men i denne sammenheng er det også viktig å huske at denne politikken er en del av en internasjonal rettsorden. Norge er bundet av en rekke folkerettslige konvensjoner som skal sikre menneskerettighetene, herunder tanke-, samvittighets- og religionsfrihet, og som forbyr diskriminering på grunnlag av etnisitet, religion, livssyn m.m.

Dagen i dag markerer et veiskille der vi velger menneskerettigheter og likeverd for alle barn som verdigrunnlag for vår skole.

Veien fram mot en ny formålsparagraf startet da den rødgrønne regjeringen ble dannet. Det bredt sammensatte Bostadutvalget, ledet av viserektor ved Universitetet i Oslo, Inga Bostad, la grunnslaget da de kom fram til et omforent forslag. I all hovedsak var det dette som ble lagt fram til behandling i Stortinget.

Regjeringspartiene valgte å lytte til innspill fra opposisjonspartiene for å få en bred enighet om formålsparagrafen. Det har vi nå fått.

Skolen skal utdanne for framtida, men overføre kunnskap, tradisjoner og verdier fra foregående generasjoner. Gjennom stortingsbehandlingen av forslaget til ny formålsparagraf er dette perspektivet blitt forsterket.

Den kristen-humanistiske tradisjonen har stått i en særstilling i Norge. Derfor står den også i en særstilling i den nye loven, men denne gangen som en del av norsk arv og historie, og ikke som et formål for opplæringa. Det er en avgjørende og viktig forskjell.

Hadde et eller flere partier fått diktere, ville formålsparagrafen sett annerledes ut. Slik den nå er, viser den i seg selv at vi i Norge er i stand til å håndtere vanskelige verdispørsmål som er kilde til store konflikter i mange samfunn. Det skal vi sette pris på.

Et moderne samfunn krever en skole som utdanner for framtida. Et moderne samfunn inkluderer og møter barnehagebarn og skoleelever med likeverdig respekt. En moderne skole respekterer mangfoldighet i tro og tanke, den binder sammen i stedet for å skille, og den åpner døra mot en større verden. Til neste år går skolebarna Jawad, Aisha, Ole og Emilie på en enda mer inkluderende og livssynsnøytral skole.