Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Formålsløse liv

DEN KRISTNE

formålsparagrafen for norske barnehager er plutselig blitt til sjenanse for voksne som har problemer med å skille nasjoner, kulturer, tid og sted. De spør ikke barna om hva de synes; kanskje de liker litt advent og noen julesanger i barnehagen?

Thomas Hylland Eriksen (29.11) er livredd for Dagfinn Høybråten og en politikk påvirket av Jesus. Religion, hevder han, er en privatsak. Alle verdensbilder bør ha forrang samtidig. Det vitenskapelige mangfolds dogmatikk er åpenbart hans formål. Øyvind Foss (29.11) vil ha et minste felles multiplum. Den delen av kristendommen de andre kan akseptere, får være med. Kristne skal la seg berike av human-etikere og andre troende, men selv kan de visst ikke berike noen.

Verden er snudd opp-ned på det norske hodet. Det har man jo merket lenge. Humanisme betydde tidligere vitenskaper som ikke omhandlet materien, samt en tro på menneskeverdet. Denne troen kom i fra kristendommen. Menneskerettighetene er i all hovedsak kristne forestillinger.

Et minste felles multiplum eksisterer ikke på det grunnleggende nivå. Human-etikken stopper ved døden. Livsmysteriet er lagt dødt. Islam benekter at Jesus er Guds sønn. Kristendommen derimot, tenker forbi døden, fører liv og død sammen, forbinder jord og himmel, mennesket og Gud.

I forestillingen om at Gud ble menneske, og at Jesus er Guds sønn, ligger det en enorm spenning, et stort mysterium og et evig håp. Kristendommen gir oss bilder av korsfestelse og oppstandelse, bildet på alle menneskers liv. Ikke noe av dette finnes i andre livssyn eller religioner.

BARN I DE NORSKE

barnehager skal altså helst fritas for å ane noe om mysteriet, spenningen og håpet. Hvordan skal tenkende barn forstå døden, det onde, og enda vanskeligere, se forskjell på det onde og det gode? Barna blir naglet til jorden av voksne som ikke tør å tenke om menneskets virkelige storhet.

I det minste felles multiplum univers er døden ingenting. Den er nesten en myte, noe ubetydelig, uinteressant tom intethet. I dette universet forsvinner personer virkelig for hverandre når de dør. De er knapt personer for seg selv en gang. Ingmar Bergmann fortalte nylig i et dokumentarprogram, at han opplevde da han laget Det syvende seglet at døden var ingenting. Men etter at hans kone Ingrid døde for åtte år siden, kunne han ikke tro at hun var ingenting. Han håper inderlig å treffe sin elskede igjen.

Det blir ikke mindre ondskap i en trivialisert verden enn i en kristen. Men barnet får ingen svar når det blir rammet av eller vitne til ondskap. De voksne anser mishandlete og vanskjøttede barn som stakkerslige ofre, og gjør det lett for dem å se seg selv slik. Det gjør alt bare verre. I den trivialiserte verden er ofrene også trivielle.

Her finnes det ingen motstand mot det onde. Ideen om egen ondskap og livets meningsløshet kan bli en drivende dødslengsel. Kanskje barnas eneste allierte i denne grusomme moderne trivielle verden er Märtha-Louise og hennes likesinnede. De som har oppdaget markedet i tindrende barneøyne.

INGEN ANNEN TENKNING

enn den kristne fremhever Guds vilje til å kjenne menneskets kår på sin egen kropp. Jesus eksistens gjør at menneskets dødelighet og udødelighet har mening samtidig.

Religion er ikke mer en privatsak enn hva politikk er. Vil man ikke ha religionen inn i politikken, fylles den ubønnhørlig av noe annet.

Interessenter er ethvert marked, enhver børs, enhver sekulær bevegelse og egoistiske særinteresser. Politikken blir et forum for korrupsjon og mafia. Etter det 19-århundre hvor kommunister, nazister, maoister og diverse andre ikke-troende har stått for nedslaktning av millioner av mennesker, er angst for fortsatt kristen formålsparagraf i norske barnehager, ren sinnsforvirring.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media