SOLBRILLER PÅ: Frank Hammersland med Pogo Pops-kollegene Nicolai Hamre og Viggo Krüger i bakgrunnen. Foto: Kenneth Rasmus Greve/HelperMonkey
SOLBRILLER PÅ: Frank Hammersland med Pogo Pops-kollegene Nicolai Hamre og Viggo Krüger i bakgrunnen. Foto: Kenneth Rasmus Greve/HelperMonkeyVis mer

«Formann i den norske popsnekkerklubben»

Frank Hammersland gjenoppliver Pogo Pops på plate.

||| ALBUM: Pogo Pops. Frank Hammersland. En liten norsk popinstitusjon fra 90-tallet. Undervurdert av både samtiden og ettertiden? Godt mulig. Bergensbølgens fedre? Vel.

Ett er i hvert fall sikkert: Norsk musikk på 90-tallet var noe ganske annet enn norsk musikk på 2000-tallet. I dag er en hel bråte norske band ministjerner i «sine» miljøer internasjonalt, norske plater anmeldes over en lav sko i The Guardian og The New York Times, og det toneangivende nettstedet Pitchforks interesse for ny norsk musikk er på grensen til overdreven.

Kontrafaktisk pophistorie
Hvorvidt Pogo Pops, i en virkelighet som likner dagens, kunne utrettet mer med sitt utvilsomt britisklydende, Beatles-via-XTC-inspirerte uttrykk, er en slik kontrafaktisk historieøvelse som mange av de sentrale, men nå lett forsmådde norske 90-tallsbandene sikkert har gjort selv. I det man vurderer markedsverdien for en gjenforeningskonsert eller hensikten med å samle trådene på en «se-hvor-bra-vi-egentlig-var»-samleplate.

Kunnskapsrikheten til det norske platepublikummet er også vesentlig økt av en backkataloghamstrende generasjon — De Siste CD-kjøperne — flasket opp på niceprice-kampanjene til Platekompaniet.

Selv om Frank Hammersland fortsatte ufortrødent videre post-Pogo Pops med Popium og soloplater (til og med et tådypp i countryfarvann) gjennom 2000-tallet, er det mulig å se for seg at et slikt publikum kunne gitt Pogo Pops flere bonuspoeng. Ikke minst på grunn av Hammerslands håndverkerpertentlige evne til å omsette sin kunnskap om popmusikk til tidvis smakfullt låtmateriale.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Undervurdert svanesang
Et gjenforent Pogo Pops la en ny låt på samleplata som kom i 2006, men nå er det duket for comeback i det store formatet. Pogo Pops' albumretur «Where The Action Is» kan godt bli historien om revansjen til en unsung hero.

Først og fremst er det gledelig at plata plukker opp tråden fra bandets beste prestasjon i fullformatet, svanesangen «Surf» (1996) med perlen «My Mind Explodes» i spissen (Spotify-link her). Som i lys av overstående resonnement er å betrakte som en undervurdert plate — og låt — fra norsk 90-tallspop.

«Where The Action Is» løftes fram av et slags allstar bergensprodusentteam, frontet av H.P. Gundersen og med Yngve Sætre og Jørgen Træen luskende i sluttfasen. Den bærer med seg klassiske powerpopverdier. Ikke minst den nesten militante troen på at trommer-bass-gitar er alt man trenger for å skape tre minutters minisymfonier — med eller uten Gud som adressat. Og slik gjenintroduserer Hammersland seg og kollegene Viggo Krüger og Nicolai Hamre som et slags norsk Teenage Fanclub på åpningslåten «Restarted and Restored», med lyse korharmonier med vestlandsk schwung som i og for seg like mye plukker opp trådene etter Safts Trygve og Ove Thue som The Fab Four.

Popsnekker
Det er et oppspark som understreker både inspirasjons- og ambisjonsnivået med albumet — at dette er like mye en ny start som en påminnelse om forgangne tider.
Det fortsetter også fint, med «Going For The Rainbow» som en luftig popsak med litt Fleetwood Mac i ettersmaken, og på disse snaut seks første minuttene har Frank Hammersland gjeninnsatt seg selv som formann i den norske popsnekkerklubben, etter noen års Margarets/Number Seven Deli-regime.

«Where The Action Is»

Pogo Pops

4 1 6
Plateselskap:

Doomsville/Rec 90/Musikkoperatørene

Se alle anmeldelser

Slike gledesstunder fortsetter å dukke opp hist og her, som den Paul McCartney-aktige «Let The Garden Grow» og de to — på litt ulikt vis — countrysmaksatte «Right Train, Wrong Track» og «Summer Out Of Bound».
Men albumet bærer også med seg et par av Pogo Pops-katalogens småskavanker: det litt schmaltzy grepet om balladene og et stivt håndlag med de mest hardtrockende låtene.

Hammersland er aller best i det klassiske gitarpopmoduset, der gitarene ringler åpent og fritt, vokalharmoniene løfter refrengene oppover, oppover og vinden blafrer i håret.
At han for det meste befinner seg i denne stillingen på «Where The Action Is», gjør dette til et gjenforeningsalbum å glede seg over.

«Formann i den norske popsnekkerklubben»