Formfullendt Fosse-stykke

En liten perle er den blitt, Nationaltheatrets versjon av «Nokon kjem til å komme». Forestillingen er strippet for alle overflødigheter både i tekst, regi og scenografi.

For første gang er et norsk teaterstykke blitt oversatt fra bokmål til nynorsk. Og ingen kan vel beskrive den overgangen bedre enn Jon Fosse selv. «Jeg hører forskjellen i farger. På nynorsk var det brunt og lilla, på bokmål ble det mer gult og hvitt», sa han i et intervju med Dagbladet i mars.

«Nokon kjem til å komme» hadde sin urpremiere på Det Norske Teatret i 1996. På Nationaltheatret er forestillingen Runar Hodnes diplomoppgave ved regilinja på Teaterhøgskolen.

Lander fjellstøtt

Og Hodne lander fjellstøtt på begge beina. Ingenting får forstyrre Fosses repeterende, nesten suggererende tekst. Tine Scwab har skapt et scenisk univers som heller ikke blander seg inn i handlingen.

Et femtitall publikummere sitter plassert på enkle stoler på scenegulvet, mens skuespillerne kommer inn og går ut av dører i veggene som omslutter scenen.

Handlingen går ut på at Han (Nils Ole Oftebro) og Hun (Gisken Armand) har kjøpt seg et hus på et øde sted, med bare havet som nabo. Hun er imidlertid overbevist om at noen kommer til å komme. Og det skjer.

Uhyggelig stemning

Plutselig dukker huslegen og naboen opp (Bjarte Hjelmeland), og den freden paret har drømt om er uopprettelig forrykket. Fosse er en mester i å få sagt mye med få ord, og Runar Hodne og skuespillerne har visst å ta vare på de språklige nyansene. En uhyggelig stemning ligger i bunnen av hele forestillingen, selv om den har mye humor. Og vi får aldri le lenge før vi nådeløst blir minnet om at det er ingenting å le av.