Formfullendt

Stor og lavmælt roman.

BOK: Som bokanmelder er det lett å bli litt revet med av det særegne norske fenomen som heter bokhøsten. Der vi nærmest overbyr hverandre i hvem som er best -   av norske forfattere selvsagt. Men så sitter jeg der plutselig med en Siegfried Lenz i hånda, og tenker at «det er jo sånn -   akkurat sånn ei bok skal skrives».

Unnselig

Det er da man forstår at det vi hisser oss opp over hver ettersommer, er å sammenlikne med et NM. I en grein der vi -   for å fortsette den litt fjollete sportsjargongen -   jo har visse muligheter til å hevde oss internasjonalt. Men der altså Lenz tilhører verdenseliten. Og viser hva tyskerne kan på sitt beste. For heller ikke tysk samtidslitteratur er bare å rope hurra for.Gjennom romaner som «Tysktime» tilhører Lenz den første generasjon tyskere som tok et oppgjør med krigen. Selv ble jeg svært forundret over at den nå 79 år gamle Lenz fremdeles er aktiv. Ikke at nyoversatte «Hittegodskontoret» (2003) på noen måter er spektakulær. Tvert om, den er en unnselig fortelling om tjuefire år gamle Henry Neff. Han har, til sin store glede, fått jobb på hittegodskontoret i en ikke navngitt tysk storby.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Uten oppdrift

Neff er en mann uten oppdrift, en mann med et stort talent for å skade seg selv, som det står i boka. Han tilhører en rik slekt av porselensfabrikanter, men unngår familiebedriften fordi han frykter ambisjoner og «klatreøvelser». Ja, bare ordet «mål» minner ham om en endestasjon. Og det er nettopp denne blandingen av humor, unnselighet, og forsiktig, men samtidig svært rammende kritikk av sin tid, som er så særegent for Lenz. Gjennom hittegodskontoret får Lenz -   på sin skakke måte -   sagt mye den moderne tid. Om vårt forhold til tingene: Bare fenomenet hittegods er moderne, ja, ordet «glemsomhet, slik vi opplever den, er et fenomen fra nyere tid». Om typene der, som overflødiggjøres gjennom rasjonalisering. Om motorsykkelgjengen, som mobber nabolaget fordi de selv betrakter seg som diskriminert. «De vil herske, de vil bli lagt merke til og herske».

Småtterier

Ingen store europeiske gester à la en Kjærstad, altså. Bare småtterier formidlet gjennom et barnlig omstendelig språk. Nydelig oversatt av ekteparet Risvik, med de mange litt snodige og gammelmodige vendingene. F. eks. om gebissene som folk har glemt igjen, fordi et eksplosjonsartet nys kan iblant være nok til å bli kvitt en protese, slynge den så overrumplende ut av munnen at dens eiermann ikke klarer å fange den opp.Gjennom denne tvetydige liksom-glade naiviteten, får en likevel følelsen av at en katastrofe lurer. Og her har Henry visse likheter med Hans Castorp i «Trollfjellet». Også Castorp finner interesse i en tilsynelatende absurd liten virkelighet. Også han har en hang til kirgiserøyne.

Flykter

Helt sentral i denne boka er den elskelige fløytespillende matematikkprofessoren Fjodor Lagutin: Basjkir fra sør-Ural som Henry og søsteren hans blir trollbundet av. Men Fjodor mobbes ut av Tyskland, av Lenz` selvgode landsmenn som rynker på nesa over alt som kommer østfra. Og Fjodor flykter. Ikke etter å ha blitt angrepet av motorsykkelgjengen. Men etter en replikk fra en av disse tyske akademikerne. For, som det heter: «Pilen som treffer deg, kan du rive ut, men ord setter seg fast for bestandig.» Setter seg fast, liksom ordene i denne stilistisk og tematisk formfullendte boka.