Formidabel finale

Formidabelt farvel fra Dizzie Tunes på topp.

Siste sommer'n

TØNSBERG (Dagbladet): Strålende ledsaget av fem dansere og ei kruttønne av en instrumentalkvartett innledet Dizzie Tunes i går kveld det som etter sterkt sigende blir siste kapittel i en mer enn 40 år lang karriere. Hvis gjengen virkelig gjør alvor av trusselen om å legge opp etter 4. august, skjer det iallfall i pakt med læresetningen om å slutte på topp og «leave 'em screaming for more».

Doggfrisk

Det delvis tilbakeskuende showet er ikke nytt, og tidligere behørig anmeldt. Men slik gode jazzmusikere kan gjøre selv den mest utspilte evergreen doggfrisk, slik presenterer kvintetten sin helt spesielle kunst som var det første - eller aller siste - gang: på briste-eller-bære-punktet. Men entusiasme og trøkk er bare en del av hemmeligheten, for langt det meste bunner i en profesjonalitet og kontroll over detaljene - henvendelse, timing, frasering, fakter, bevegelse og intern øyeblikkskommunikasjon - som bare et langt sceneliv kan gi. Å omsette rutine til støvfri, troverdig spontanitet er en av scenekunstens mesterøvelser, og Dizzie Tunes behersker den som ingen andre norske utøvere i sjangeren. Skjønt sjanger - med sin perfeksjonerte musikalitet, instrumentalt og enda sterkere vokalt, kombinert med mimikk og verbalitet som bærer selv den villeste absurditet rett hjem, er de jo sin egen sjanger. Dizzie Tunes, og da snakker vi om alle fem, er en intens swingende tilstand, uansett om de parodierer musikerkolleger, tryllekunstnere eller såpeskuespilleri, og de er ganske formidable blitt.

Tok tid

For de har ikke alltid vært så gode som nå. Det tok år før blødmene fikk flere og dypere lag og dynamikken fikk spille fritt på et vis som var talentet og arbeidsinnsatsen verdig. Men steg for steg har de risset seg stadig dypere inn i norsk revyhistorie, til de nå, helt på tampen, tilsynelatende lekende lett kan gjøre 100 minutter til en altfor fort passerende «tour de force». De setter en skyhøy standard for etterfølgerne, og mellom latterkuler og vemod, akkompagnert av finstemt flerharmoni og drivende beat, er det bare å vri litt på Grateful Dead: «Å, for en lang og gøyal tur det har vært.»

Så takk, og takk igjen. Og velkommen tilbake når gjøglertrangen forhåpentligvis blir for påtrengende.