Formidabelt verk

Opplysende trebindsverk om innvandringen gjennom 1000 år, som også behandler ordentlig en rekke minoriteter som jøder, samer, kvener, sigøynere og omstreifere.

BOK: «Norsk innvandringshistorie» viser seks historikere og en sosiolog i tre bind på til sammen 1500 sider at vi ikke bare kan takke innvandrerne for kristendom og skriftspråket, kanskje språket også, reformasjonen, utvinning av sølv, jern, kopper, salt, produksjon av fajanse og glass, ja, til og med klippfiskeventyret i Kristiansund fra 1730-åra skyldes britiske innvandrere.

Fra vår egen tid er eksemplene legio: Oljeutvinningen startet med spanske arbeidere og amerikanske formenn, og da statlig kontroll av virksomheten skulle etableres (Oljedirektoratet), var en innvandrer fra Irak, Farouk Al-Kasim, god å ty til.

Fransk-algerieren Ben Joseph var den første innvandreren som drev restaurant i Oslo i 1963, nå drives hver tredje restaurant av en innvandrer. Det har ført til en berikende utvidelse av mattilbudet som har spredt seg fra restaurantenes menyer til supermarkeder og matbordet hjemme.

Men det er ikke bare den fysiske, religiøse og språklige verdenen som hadde vært annerledes og mer primitiv uten innvandrere. Hvilken innflytelse hadde ikke psykoanalytikere Wilhelm Reich (1897- 1957) i alle fall i de første åra han var i Norge som flyktning? Dadaisten, maleren, forfatteren og skulptøren Kurt Schwitters (1887- 1948) fikk dessverre ikke elever i Norge. Han var også presis i sin dom da han skrev hjem: «Her i nord har de naturligvis ingen sans for det abstrakte.»

Ikke uproblematisk

Det er en svakhet ved verket at det ikke er gjort mer bruk av slike innvandrerblikk på Norge og nordmenn, og den gjør seg mest gjeldende i verkets siste del hvor i alle fall det ikke er kildesituasjonen som utelukker det. Selv om de har kommet til Norge og slått seg ned her har bidratt med mye, betyr ikke det at forholdet mellom de innfødte og de som kom har vært uproblematisk.

Kurt Schwitters flyktet fra Hitler-Tyskland. Det var ikke fordi han ville, men fordi han måtte, at han slo seg ned i Norge noen år. Dette ser ut til å være et nesten helt generelt trekk fra århundre til århundre, og utgjør indirekte et slags innvandrerblikk. Svært få av dem som har kommet har hatt Norge som førstevalg.

Et annet generelt trekk er at etter at staten fikk egne kontorer til å kontrollere innvandringen, har de kommet med uttalelser som har sjokkert både samtid og ettertid. I mellomkrigstida rammet dette særlig flyktninger fra Tyskland. Nå blir det belagt at dette fortsatte etter andre verdenskrig. En uttalelse av byråsjef Stiloff i Sentralpasskontoret om polakker kan tjene som eksempel: halvparten «er ikke annet enn kriminelle individer.»

De og vi

Forestillingen om å dele verden i de og vi kommer ifølge Sølvi Sogner, som har skrevet om tida fra reformasjonen til 1814, ikke fra nasjonalitet eller etnisitet. Det er religionen som etablerer motsetningsforholdet vi og de, det vil si det skjer i reformasjonsårhundret som ikke akkurat var preget av toleranse, som hun skriver.

Forfatterne av trebindsverket har blant annet kunnet støtte seg til nesten 30 nye hovedoppgaver i historie, som er blitt satt i gang og realisert for å frambringe nytt empirisk materiale. Blant annet har framstillingen av jødene nytt godt av dette.

Forfatterne har hatt ansvar for hver sin tidsepoke, det gjør at framstillingen av enkelte innvandrergrupper og fenomener, som strekker seg over flere tidsepoker, blir behandlet av flere forfattere. Det har ført til gjentakelser som av og til blir litt irriterende fordi verket er empirisk-historisk anlagt med en formidabel detaljrikdom.

En kunne tenkt seg at en mer teoristyrt framstilling hadde delt emnet inn annerledes. Håndverksrelatert innvandring, innvandring knyttet til industrialisering, innvandring til Norge kunne også vært knyttet til store flyttebevegelser i Europa og globalt. Redaktøren av verket, Knut Kjeldstadli, redegjør greit for hvilke valg som ble vurdert og hvorfor de foretrukne ble valgt.

Utviklingen i de siste 25 åra er ført i pennen av sosiologen Grete Brochmann som har skrevet om flyktningpolitikken, lovverket, Schengen-avtalen ikke minst, og utviklingen av det offentlige kontroll- og mottaksapparatet.

Drøftende

Det er en drøftende framstilling, lett å lese, som imidlertid har fått et sterkt preg av å være norsk innvandringspolitikks historie. Langt mer overraskende er det at en så toneangivende teoretiker, debattant og opinionsdanner på nettopp dette feltet som Thomas Hylland Eriksen ikke er referert i det hele tatt.

Men slikt blir småting i forhold til at bokverket fyller huller skapt av tidligere historieskrivning. Bøkene er rikt illustrert og første bind utmerker seg dessuten med lange og forseggjorte billedtekster. Verket inneholder, som det forventes, en rekke interessante tabeller og kart.

Men hva med verkets tittel «Norsk innvandringshistorie», er den litt på kanten?

Er den ikke også litt pakistansk, tyrkisk, østjødisk og finsk?