KUNSTKINO:  Kulturbyråd i Oslo, Rina Mariann Hansen (Ap), gir ikke tilskudd til den nye kinosalen på Kunstnernes hus. Foto: NTB Scanpix
KUNSTKINO:  Kulturbyråd i Oslo, Rina Mariann Hansen (Ap), gir ikke tilskudd til den nye kinosalen på Kunstnernes hus. Foto: NTB ScanpixVis mer

Formidlende omstendigheter

Vi trenger institusjoner som ser på film som kunst, snarere enn påskudd for å selge baconsnacks.

Kommentar

Det skapte forundring i filmmiljøet da Oslos kulturbyråd Rina Mariann Hansen nylig valgte å ikke gi Kunstnernes Hus støtte til kinodrift i husets nybygde kinosal. Beslutningen ble kjent samtidig som den offensive satsingen på det alternative kino- og teaterhuset Vega Scene (4 millioner) og den ennå vagt definerte filmfestivalen Oslo Pix (1,9), og framstod som desto mer uforståelig med tanke på at Kunstnernes Hus ba om skarve 300,000 kroner i driftstøtte. «Mangfold» og «alternative visningssteder» er i dag blant de hyppigst uttalte moteordene når norske kulturpolitikere snakker om film, men byrådets tildelinger vitner om en særnorsk forståelse av mangfold. Beslutningen om å satse alt på etableringen av én ny alternativ kino gir nemlig kun mening hvis man tar utgangspunkt i den norske kinomodellen, hvor kommunene historisk sett har hatt monopol på kinodrift.

Behovet for visningsarenaer som fyller andre behov enn tradisjonelle kinoer blir tydeligere og mer prekært for hvert år som går. Små og kunstnerisk ambisiøse filmer taper stadig mer terreng til de store blockbusterne, og dette gjelder ikke minst norske filmer laget for voksne, som i dag har store problemer med å finne et publikum på kino. Hvis Norge noensinne skal kunne kalle seg en filmnasjon er det med andre ord viktig at vi får på plass institusjoner som fokuserer på film som kunst snarere enn et påskudd for å selge baconsnacks.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Formidling av alternativ film har i Norge blitt utført av ulike type institusjoner i ulike epoker. På 80- og 90-tallet var det filmklubbene som stod for de tunge løftene, og filmklubbevegelsen stod også bak opprettelsen av brorparten av landets cinemateker og filmfestivaler, som på 00- og 10-tallet har vært den viktigste formidlingskanalen for filmkunst og filmatisk mangfold. Etter det siste tiårets eksplosjonsartede vekst på festivalfeltet ser vi nå imidlertid et behov for institusjoner som gjør samme type arbeid på regelmessig basis. En av farene ved å gjøre festivalene til hjørnesteinen i formidlingspolitikken er nemlig at man trener opp publikum til å se på det å gå på kino som noe som foregår i korte perioder én gang i året.

Det er altså åpenbart at Oslo trenger en kino som Vega, som etter planen skal fokusere på kvalitetsfilm og være et samlingssted for små og store aktører innen formidling av filmkunst. I Norge er det ingen som gjør dette bedre enn Verdensteatret Kino i Tromsø, som drives av Tromsø internasjonale filmfestival, og som i tillegg til selv å programmere ny og gammel film, er visningsarena for to filmklubber og to filmfestivaler. Det store spørsmålet er imidlertid hvorfor en by på Oslos størrelse skal nøye seg med kun én slik alternativ kino. Hvis det er mangfold som er målet må jo flere arenaer være bedre enn færre.

Alt tyder på at slike visningssteder, som forener oppgaver som tradisjonelt har blitt håndtert av kinoer, filmklubber, cinematek og festivaler, vil bli like viktige for filmkunsten utvikling de neste tiårene som festivalene er i dag. Hvis Oslo virkelig skal satse offensivt som filmby, er det minste byrådet kan gjøre å støtte de alternative visningsarenaene som allerede eksisterer.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook