THOMAS HYLLAND ERIKSEN har skrevet tankevekkende innlegg (Dagbladet 10. juli 2006) om den «akademiske gaveøkonomien», som nå er i ferd med å forvitre på grunn av såkalt effektivisering og kvalitetsreformering: «Nå er det viktigste det som kan måles og veies, og det betyr i siste instans døden for den frie kunnskapsutvikling». Dette kan være greit å ha i bakhodet nå som også selve formidlingsoppgaven til forskerne skal telles og måles. Det er viktig at forskernes formidlingsoppgave blir synliggjort, ikke minst fordi svært få forskere i dag prioriterer å formidle kunnskap til et bredere publikum og å delta aktivt i det offentlige ordskiftet. Hylland Eriksen stiller her i en egen klasse: Halvparten av alle populærvitenskapelige bidrag blir publisert av kun seks prosent av forskerne, mens for bidrag til allmenn samfunnsdebatt er tallet så lavt som fire prosent. Ettersom både undervisning og forskning allerede er underlagt resultatbaserte finansieringsmodeller, er alternativet at formidlingen faller mellom to stoler. Situasjonen i dag, uten et tilsvarende system for formidling, er at all formidlingsaktivitet er bortkastet - rent økonomisk sett. Et viktig moment som imidlertid ikke blir diskutert, er hvordan UHR-innstillingen Sammen om kunnskap II ikke bare er et nytt virkemiddel for å synliggjøre og stimulere formidling. Også formålet med formidlingen er blitt fordreid. Hva slags formidling er det nå som teller?