Formidling som teller

Rett før sommeren forelå en viktig innstilling fra Universitets- og høgskolerådet (UHR) om det nye finansieringssystemet for formidling. Det nye nå er at formidling som skal telle, må selge. Kommersialisering blir et kriterium for kvalitet, skriver kronikkforfatterne.

THOMAS HYLLAND ERIKSEN har skrevet tankevekkende innlegg (Dagbladet 10. juli 2006) om den «akademiske gaveøkonomien», som nå er i ferd med å forvitre på grunn av såkalt effektivisering og kvalitetsreformering: «Nå er det viktigste det som kan måles og veies, og det betyr i siste instans døden for den frie kunnskapsutvikling». Dette kan være greit å ha i bakhodet nå som også selve formidlingsoppgaven til forskerne skal telles og måles. Det er viktig at forskernes formidlingsoppgave blir synliggjort, ikke minst fordi svært få forskere i dag prioriterer å formidle kunnskap til et bredere publikum og å delta aktivt i det offentlige ordskiftet. Hylland Eriksen stiller her i en egen klasse: Halvparten av alle populærvitenskapelige bidrag blir publisert av kun seks prosent av forskerne, mens for bidrag til allmenn samfunnsdebatt er tallet så lavt som fire prosent. Ettersom både undervisning og forskning allerede er underlagt resultatbaserte finansieringsmodeller, er alternativet at formidlingen faller mellom to stoler. Situasjonen i dag, uten et tilsvarende system for formidling, er at all formidlingsaktivitet er bortkastet - rent økonomisk sett. Et viktig moment som imidlertid ikke blir diskutert, er hvordan UHR-innstillingen Sammen om kunnskap II ikke bare er et nytt virkemiddel for å synliggjøre og stimulere formidling. Også formålet med formidlingen er blitt fordreid. Hva slags formidling er det nå som teller?

DET MEST PÅFALLENDE med arbeidet til UHRs Formidlingsutvalg, er den gradvise redefineringen av selve begrepet. Tradisjonelt har sektorens formidlingsoppgave vært demokratisk begrunnet ved at forskere formidler vitenskapelige resultater, arbeidsmåter og holdninger fra et spesialisert forskningsfelt til personer utenfor feltet. Dette handler ikke bare om faktabasert enetale fra ekspertene, men om å gjøre kunnskapen tilgjengelig for flest mulig. Formidling av kunnskap skal bidra til et bedre kunnskapsgrunnlag for åpne og offentlige samtaler ved å løfte fram et mangfold av perspektiver og samtidig bidra til å motvirke kunnskapsmonopol. Slik var det på slutten av forrige århundre da man ved UiO formulerte En ny formidlingspolitikk (1999), og dette var utgangspunktet da man begynte å utvikle indikatorer for formidling i UiO-rapporten Formidling som teller (2004). Det er følgelig ikke noen nødvendig motsetning mellom tellekantsystemet og den demokratiske funderingen av formidling.Senere er formålet endret i retning av en økonomisk begrunnelse for formidling. I den forrige Regjeringens mandat til det forrige Formidlingsutvalget høsten 2004 ble det for første gang foreslått at man også skulle utrede indikatorer for «innovasjon og utviklingsarbeid i næringsliv og samfunnsliv». Når dette utvalget senere, sin rapport Sammen om kunnskap (2005), kritiserer det som «en svakhet» ved Formidling som teller (2004) at den så ensidig fokuserte på allmennrettet formidling, er den diskursive dreiningen komplett.

DET VEDVARENDE arbeidet for å finne indikatorer for innovasjon framstår som desperat ikke minst i lys av at det første Formidlingsutvalget - stikk i strid med Departementets mandat - gikk inn for å ta ut «innovasjon» som indikator for formidling. I sin innstilling Sammen om kunnskap konkluderte de ikke bare med at «patenter» var uegnet som indikator, men også mer omfattende at «økonomisk stimulans til innovasjon i første rekke bør dekkes innenfor de nasjonale og regionale innovasjonssystemene». Selvsagt skal universiteter og høyskoler bidrag til nyskaping og innovasjon, men dette har tradisjonelt vært forstått i forlengelse av forskningskomponenten som anvendt forskning eller FoU.Formidlingsutvalget II har imidlertid intensivert jakten og kommet opp med tre nye indikatorer: «Lisensavtale», «bedriftsetablering» og «studentprosjekt». Og når innovasjon blir relansert, har det skjedd en ytterligere innsnevring: Både Departementet og det forrige utvalget diskuterte nyskaping og innovasjon i lys av både nærings- og samfunnsliv. Det nye utvalget har nesten ensidig vektlagt næringsliv og kommersialisering i sin utvikling av indikatorer og understreker at det er «særlig viktig å forsterke incentivene når det gjelder innovasjoner som kan kommersialiseres.» I Sammen om kunnskap II er de to første indikatorene for formidling, kanskje overraskende, «Omsetning» og «Innovasjon». Formidling som skal telle, må selge. Kommersialisering blir et kriterium for kvalitet. Salg og markedsrespons blir indirekte indikatorer for god formidling, mens den demokratiske begrunnelsen er så godt som fraværende i innstillingen.

DET ER VIKTIG å fastholde at koplingen mellom formidling og innovasjon historisk sett er helt ny - og samtidig framstår som helt ubegrunnet. Snarere framstilles det nå, med henvisning til den forrige Regjeringens St.prp.nr.1 (2005-2006), som om dette ganske enkelt er «naturlig». For bare tre år siden var imidlertid dette en svært oppsiktsvekkende påstand, slik universitetshistoriker Edgeir Benum påpekte i en artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift fra 2003, etter at koplingen første gang ble lansert i Bernt-utvalgets kommersialiseringsreform Fra innsikt til industri (2001).Kanskje var det «naturlig» for Clemet og den borgerlige Regjeringen å knytte formidling til innovasjon. Imidlertid svarte det første Formidlingsutvalget «feil», da de fjernet innovasjon som indikator. Dette utvalget ble avviklet rett før jul, og det hurtigarbeidende Formidlingsutvalget II ble nedsatt på nyåret - for å prøve igjen. De har lykkes godt i Sammen om kunnskap II, men i mellomtiden har vi fått en SV-statsråd med ansvar for Kunnskapsdepartementet. Ironien er komplett dersom Øystein Djupedal nå, på et så tynt grunnlag, åpner for en slags snik-kommersialisering av forskernes formidlingsforpliktelse. Ikke nok med det: Systemet vil ikke gi uttelling før i 2010. Hvordan dette skal fungere som incentiver til bedre formidling og større deltakelse fra forskere i samfunnsdebatten, må nok formidles bedre fra Djupedal og Departementet. Kanskje kan han finne trøst hos Høyre-mannen Francis Sejersted, som sammen med en rekke andre forskere, samt medlemmer av Attac, i januar 2005 signerte oppropet «Manifest for et uavhengig universitet», hvor nettopp den demokratiske begrunnelsen ble lagt til grunn.I år som i fjor legger vel sommervarmen en demper på debatten om forskernes formildingsoppgave. Det er for så vidt helt i tråd med innstillingen fra Formidlingsutvalget II, som utrolig nok legger hele debattsjangeren død. Riktignok vektlegger de innledningsvis viktigheten av at forskere «deltar i samfunnsdebatten med FoU-basert argumentasjon». Noen sider ut i innstillingen framgår det likevel at debattinnlegg «faller utenfor det som telles» - det er bare kronikker som teller. Sånn sett er det liten grunn til å fortsette denne debatten.