Formidlingens vanskelige kunst.

MORGENBLADET HAR

beskyldt meg for plagiat, som innebærer at man bruker andres stoff uten å oppgi kilde. Måten avisen presenterer dette på, skal jeg la ligge her. Imidlertid fortjener spørsmålet om kildebruk en noe bredere og mer prinsipiell belysning. Det ser ut til at det i de senere år har foregått en slags sjangerdreining her, som kan føre til at den essayistiske formidling av forskning for allmennheten står i fare.

Først noen betraktninger om mitt arbeid med et slikt stoff. Da jeg begynte, ga Gyldendal uttrykk for at forlaget ønsket at verket skulle føye seg inn i den innarbeidete populærvitenskapelige sjangeren, med et personlig språk, der selve livet og menneskene ble synlig, uten tyngende henvisninger og noter. Vi ble enige om å legge mye arbeid i en fyldig litteraturliste der all bakgrunnslitteraturen til hvert eneste kapittel og dels underkapitler ville synliggjøre hvem som hadde vært stoffleverandører. Som man vil kunne se i hvert bind, kommenterer og roser jeg ofte de ulike kilder, og presiserer i stor grad hvor enkeltfortellinger som jeg benytter, har vært publisert første gang. Uheldigvis falt et par av oppimot 1300 navn ut av listen, noe jeg sterkt har beklaget.

Svært mange kilder er også nevnt i den løpende tekst, men enkelte ble tatt ut underveis av hensyn til lesbarhet og sjangerens tradisjonelle krav. Gyldendal satset store ressurser for å sikre den faglige kvaliteten på verket, og hyrte inn historikere som var spesialister innenfor hver sin periode, i tillegg til en historiker som skulle følge hele verket. Jeg hadde i seks år et utmerket samarbeid med alle disse, som ikke hadde noen innvendinger til premissene for denne type formidling.

FOR DEN POPULÆRHISTORISKE

sjangeren har en solid tradisjon i Norge og i Europa. Friedell og Grimbergs verker vil være kjent for mange. De henviser sjelden eller aldri til kilder i teksten, og har magre litteraturlister. Norske formidlere som Sverre Steen og Francis Bull benytter samme praksis når de skriver for et bredt publikum. Likeledes de to kulturhistoriene fra Cappelen og Aschehoug. Slik er det også med en rekke biografier som er utkommet helt til det siste. La meg nevne noen få av mange, som Langslets Holberg-biografi, Girouds gripende bok om Alma Mahler, Cremonas imponerende verk om Richelieu (uten litteraturliste!) og Vejo Meris kritikerroste biografi om Mannerheim. Den siste har halvannen side med «De viktigaste källorna» bak i boken, og er så å si blottet for henvisninger til disse i teksten. Jeg har ikke registrert noen debatt om manglende kildehenvisninger i etterkant av disse utgivelsene, nettopp fordi det har vært en allment akseptert metode.

Vi kan se nærmere på et historieverk i seks bind som rent sjangermessig er enda mer sammenlignbart med mitt. Det gjelder Københavns historie, publisert av dansk Gyldendal på 1980-tallet, der alle bindene er skrevet av fagfolk. Dette er populærvitenskap på sitt beste, forfattet med innlevelse, humor og varme i et ledig, hverdagsnært språk. Verket skildrer folkets liv i byen fra Absalons tid og til slutten av det 20.århundre. Forfatterne belyser oppvekst, død, arbeid, krig og fest. Biografier, spesialartikler, doktoravhandlinger og andre bøker er så godt som aldri nevnt i den løpende teksten. De hundrevis av forskere og forfattere hvis arbeid er benyttet, er ikke spesifisert slik at leseren kan identifisere dem. Det finnes en kildeliste på 3-5 sider bak i hvert bind, men den gir ikke særlig informasjon om man ønsker å vite det spesifikke kildegrunnlaget for den enkelte fortelling, utredning eller fremstilling.

De utmerkede forfatterne av Københavnshistorien skrev seg nemlig inn i en tradisjon som var allment godtatt for tjue år siden. De skrev ikke for sine kolleger, og trengte derfor ikke fylle teksten med noter, referanser eller vitenskapelig acribi som skapte avstand til leseren. De forfattet et populært samleverk for allmennheten, og det er allmenn enighet om at den kunnskap som tidligere var publisert, utgjorde en kulturarv, et fellesstoff, en kunnskapsvev som alle har en viss rett til å ta del i. Man bygget på den erkjennelsen at det som en gang var hendt og brakt for dagen, kunne formidles fritt, notabene i et populært verk. Ingen skaper virkeligheten, en forfatter er en arbeider i den felles vingården som vi alle skal kunne nyte fruktene av.

HVA DA MED

kildenærheten? Her må man vurdere etter det enkelte verks natur. Liksom i mitt historieverk, benytter Københavnshistorien seg av mange fortellinger fra dagliglivet i tillegg til mer resonnerende avsnitt. Jeg vil anføre rent generelt at det er vanskelig å berette andres fortellinger på nytt uten å bruke en del av de samme betegnelsene på det konkrete inventaret i fortellingen, enten det dreier seg om arbeidet på et verksted, i en redaksjon, eller på fisket. En hendelse har også en viss dramaturgi i selve handlingsforløpet, som gir avtrykk både i den beretningen som den «første forteller» forfatter, og gjenfortellingen av denne. Det er ikke merkelig om «Prinsessa som ingen kunne målbinde» har samme språklige figurasjon i ulike varianter.

Københavns historie tilbyr mange livlige skildringer som bygger på enten primære eller sekundære kilder og hvis språk bærer ekko av det. Det gjelder f.eks. skildringen av melkedrengene som forsynte husholdningene med melk, det gjelder den fornøyelige skildringen av parvenyene etter første verdenskrig, og det gjelder feiringen av byfestene. Språket må nødvendigvis få farge av kilden, det gir også skildringen ekthet, atmosfære og saft. Dersom teksten ikke hadde avspeilet språket i grunnkilden, ville fremstillingen blitt mer eller mindre et falsum som fortelling. For det er språket som gir rammer for innholdet. Derfor er språklig parafrasering nødvendig i slike fremstillinger. Her er det mange følsomme grenseoppganger. Jeg ser i ettertid at jeg i et par tilfelle har overskredet disse, noe jeg også sterkt har beklaget.

Københavns historie representerer en stor og lang tradisjon som går ut på å gjøre forskningen tilgjengelig for vanlige mennesker. Siden begynnelsen av 1990-tallet ser det ut til at det har foregått en holdningsendring når det gjelder populære historieverk. Fra forskerhold er kravet til kildehenvisninger blitt stadig sterkere.

I MITT NYE VERK

Historien om Europa, som jeg påbegynte i 2000, har jeg i langt større grad vist til forfatternavn og verker i teksten, fordi jeg fikk signaler fra historikermiljøet om at en slik praksis nå var ønskelig. Pedagogisk er dette ikke uproblematisk. Som jeg har vist, har det til nå vært en soleklar grense mellom mer vitenskapelig preget litteratur og mer populære samleverk. Dersom fremstillingen i generelle populærhistoriske bøker vitenskapeliggjøres, og språket objektiviseres slik at det forblir uantastet av de rike og forskjelligartede språklige miljøer kildene avspeiler, er det etter min mening et tap, og denne praksisen bør derfor ikke gå for langt. Det bør være plass både for forskerfaglige publisister og mer allmenne historieformidlere, men begge må vise respekt også for de pedagogiske og språklige grepene som gjør det mulig å åpne verdifulle horisonter for et stort publikum.