Formløse dikt

«Vaktmesterkompaniets barn» er Thale Husemoens første bok. Husemoen (f. 1972) skriver dikt, ja, men om Solum satser på en ny utgiverpolitikk, synes jeg det er umulig å tro noe om etter å ha lest boka.

Den gir få svar og peker ikke i noen spesiell retning. Skal en diktsamling peke? Ja, selvfølgelig skal den det. Ikke med fingeren nærmest tommelen, men ved å la hele kroppsspråket synge visa om vei i vellinga, om at en diktsamling skal være noe uendelig mye mer enn en neve metaforer kastet ut i språket. Den skal vise oss mennesket. Så enkelt kan det sies. Dikt som av en eller annen grunn skjuler seg eller ikke makter å være i et språk som på en eller annen abstrakt, konkret, syngende eller avansert måte forlanger å bli sett , gir fort leseren følelsen av å ha med dvask poesi å gjøre.

I flere år har Thale Husemoen publisert dikt som har vært alt annet enn dvaske i tidsskrift og antologier. Diktene hennes har virkelig hatt noe genuint og udefinerbart som jeg har ønsket å se i en egen bok. Men å snakke om originalitet i forbindelse med «Vaktmesterkompaniets barn» er dessverre helt uaktuelt. Boka skuffer kapitalt. Ettersom hun har levert så pass spenstige ting før, er det grunn til å frykte at forfatterens møte med forlaget kan ha vært lite fruktbart.

Livssyklus

Tittelen «Vaktmesterkompaniets barn» presenterer samlingens tema. Den fører tankene til nøkkelbarnets forlatthet, og ennå sterkere: til det i et barn som overalt leter etter surrogatforeldre idet omsorgen svikter. Det dreier seg om sterke bindinger og en angst som bergtar det overlatte barnet. Et sviktet barn på leting.

En slik leting finner man også i diktene. Den første avdelingen er en syklus som forteller om en fødsel, men ikke ett barns, snarere er det som om hele altet taler gjennom munnen til et jeg. Bilder på faser i liv og materie gir en symbolikk som eser til alle kanter, det snakkes om urtid og «hjertet mitt fylles av svulstig magma». I denne mangelen på proporsjoner, som også er diktenes mangel, forsvinner barnet fra en mulig bevisstgjørende språkføring, formuleringer om at barnet «prøver å hvile i evighet» viser bare et resignert språk.

Ikke godt nok

Samtidig tales det som om jeget hadde hengende over seg en dom: «Bøddelen har tatt parti, det har også jeg.» Jegets «siste ønske» er å «erfare deg». Viljen til å erfare en annen er et utmerket utgangspunkt for diktskriving, men Husemoens tale om et møte blir med de utflytende ordene. Språket bærer for mye indignasjon i seg, og det latente angrepet på selvopptatte foreldre i formuleringer som «ikke et ord om opphav. / Bare foreldrenes flimmerfilm i farger», biter ikke.

Det er heller ikke klo i den eksplisitte harmen mot «fellesskapets schizofrene trygghet». Hva slags dom dreier det seg så om? Diktsamlingen antyder at det er «Normen», uspesifisert hvilken. Kritikkens objekt er diffust. Samtidig er det nettopp tapet av en norm, i form av familiestruktur, som er dette jegets sorg.

Uforløst

Temaet er for så vidt interessant nok. Som poesi virker imidlertid problematiseringen lite kanalysert og språklig bearbeidet. Enkelte presise bilder dukker opp, som: «det lukkede morskvadratur», men ingen av bildene forløses i gode enkeltdikt. Språket er svulstig og symbolikken blytung idet den henspiller på både tarotkort og egyptisk symbolikk. Det ligger et troverdig uttrykksbehov i bunn her, uten tvil. Men diktene mangler essensiell tekstbinding.