Fornemmelse av kunst

mest avskyelige som noen gang er kommet på trykk, skriver kunstanmelder Harald Flor om Bjørn Lis fortekst «Tilbake til det menneskelige» i den nye boka om Per Ung. Tidas mest spennende kunstdebatt er startet på grunnlag av en bok om en skulptør med femti års produksjon bak seg. Per Ung fyller 70 år, og stiller nå ut arbeidene sine i et retrospektiv utstilling.

Dagen etter Harald Flors høflige omtale, men totale slakt av Per Ungs arbeid, og bisetningen om Bjørn Lis tekst, får vi begrunnelsen for hvorfor Flor er mektig irritert: Li snur nemlig debatten på hodet og hevder at den modernistiske kunstens historiske martyrrolle under nazismen kveler den frie kunstneren som ikke godtar eller tilpasser seg den moderne estetikkens premisser. Li aner en systematisk kritikk av figurativ kunst basert på flere utrenskende og undervurderende trekk ved modernismen. Harald Flor er den eneste som hittil har reagert på kritikken. Og han har reagert mildt sagt kraftig. Men det er ikke Bjørn Li som bagatelliserer nazismens overgrep på modernismen, Harald Flor. Det er modernismen som bagatelliserer alternative uttrykk for det menneskelige. Spesielt de som gjenspeiler mer allmennmenneskelige erfaringer og dermed skaper en gjenkjennelse sterkere enn det kunst for spesielt interesserte, med en rekke kodete referanser, tillater seg å gjøre. Det har med frihet å gjøre. Ikke bare frihet innenfor en bestemt akademisk, ideologisk eler historisk forståelse, men en universell og tidløs frihet.

Bjørn Lis

tekst og kritikken han retter mot modernismen og dens autoritære diskriminering og systematiske utrenskning av fri, tidsuavhengig naturalistisk kunst, er overraskende god og treffende lesning. Den er et grunnleggende oppgjør med den moderne kunstestetikken og kunstbedreviternes overlegne arroganse. Li spidder eliten som skal definere hva som er god og hva som er dårlig kunst. Og ja, de trenger et kraftig spark bak.

I mange religiøse land der det rene og hellige er viktigere enn friheten, ikke minst også under nazismen, er abstrakt kunst en av de viktigste mulighetene mennesket har til å uttrykke seg. Derfor tålte ikke Hitler modernismen. Men i frie sekulære land er figurativ kunst, ofte den med mest patos, noe av det mest politisk ukorrekte man kan skape. Kunst som berører følelsene våre, som uttrykker menneskekroppens emosjoner i samfunn hvor vi er trygge, late og bedøvet. Hvordan våger de? Hvordan våger Per Ung? Og særlig når hans siste verk er ingen andre enn Mille-Marie Treschow! Hva er det som styrer deres betingelser, deres blikk? Direkte figurativ kunst er den farligste og viktigste kunsten som kan bli laget i vår tid.

Bjørn Lis

tekst ikke bare sparker dem bak, han setter flombelysning på deres pompøse og ideologiavhengige blikk på kunstnere som bryter med tidsånden. Interessant er også det Bjørn Li skriver om den reduksjonistiske menstruasjonskunsten som feminismen har stått for og som er et motstykke til Per Ungs frie, likeverdige kvinner som er like grådige som menn under omfavnelsen. Har politisk korrekte feminister kvalt kvinnelig seksualitet og frigjort eros-appetitt i kampen mot prostitusjon og porno? I så fall har neste generasjon feminister en viktig oppgave.

Istedenfor å flørte med pornokommersialismen for å frigjøre seg eller distansere seg fra rødstrømpene, er det en morsommere utfordring å se på den ville, kraftfulle og feminine seksualiteten som bærer kvinners utfoldelse uten å voldta deres sjel, som kvinnene til Per Ung utstråler. Og ikke minst, som de kvinnelige gudeskulpturene fra den indiske mytologien utstråler.

Bjørn Lis kritikk

av kunstkritikerne peker på en sosialistisk og feministisk autoritær kontroll av den frie kunsten. Sekstiåtterne, deres rådende kunstsmak og de vestlige elitistiske begrepene om hva som er god kunst, god smak og ikke minst tidsriktig kunst, burde slaktes en gang for alle. Det er den frie kunsten som lider under dette.

Her ligger grunnen til fremmedgjøring og det som gjør at vår tids mennesker blir kvalme av å gå i gallerier, kunstutstillinger og teatre. Vi berøres ikke lenger. Kodene, ismene og den elitistiske tenkningen gir oss ingenting. Gi meg heller en god Bollywoodfilm, der patos ikke bare er hovedingrediensen, men den eneste ingrediensen. Så lenge kunsten ikke åpner opp for de store følelsene, og for uttrykk som varer lenger enn til neste uke, eller som sier noe grensesprengende, vil vi heller være hysterisk opptatte av å finne sannheten på overflaten.