Fornemmelser av frihet

I dag mottar John Maxwell Coetzee Nobelprisen i litteratur. En viktig del av Coetzees litterære prosjekt er å unnslippe våre enkle beskrivelser av ham som «sørafrikansk forfatter», påpeker Dagbladets litteraturanmelder Tore Rem.

J.M. COETZEE ER INGEN TYPISK

sørafrikansk forfatter. Hans prosjekt er å utforske litteraturens egenart. I hele sitt forfatterskap har Coetzee strevd med sitt historiske utgangspunkt, samtidig som dette utgangspunktet kan synes å ha diktert hans prosjekt. Det er et forfatterskap som imponerer i sitt alvor og sine hårfine manøvreringer i rommet mellom litteraturens forhold til historien på den ene siden og til språket på den andre.

I 1999 utga J.M. Coetzee romanen «Disgrace». Handlingen er lagt til Sør-Afrika etter apartheid og kulminerer i en gruppevoldtekt av den hvite hovedpersonens datter, foretatt av svarte menn. I et univers hvor historien tar seg betalt, og hvor ethvert framtidshåp er utsatt på ubestemt tid, ender universitetslektor David Lurie opp med å bedrive veldedighet for løshunder. Romanen ble raskt en bestselger, hyllet som en tekst for tusenårsskiftet og et høydepunkt i den nye verdenslitteraturen.

ÅRET ETTER TRAKK ANC

(African National Council) «Disgrace» fram i en nasjonal høring om rasisme i mediene. Romanen vitnet om de hvites fortsatte rasisme, ble det hevdet, og om slitesterke forestillingene om svarte som «utro, umoralske, uutdannede, ubehjelpelige og primitive barn». Slik ANC forsto det, foreslo boka at det var best om hvite sør-afrikanere emigrerte.

Nettopp på en dag som preges av klangen av svenska kronor og taktfast skandinavisk klapping, kan det være grunn til å minne om hvorfor John Maxwell Coetzee har vært kontroversiell i sørafrikansk sammenheng. Og, like viktig, om at han alltid har vært utilpass med merkelappen «sørafrikansk forfatter». Hans produksjon utgjør et uhyre ambisiøst litterært prosjekt. Og kanskje utfordrer Coetzee sine lesere på mer forstyrrende og grunnleggende vis enn hans i norsk sammenheng mer kjente landsmenn Nadine Gordimer og André Brink.

BÅDE GORDIMER OG BRINK

har forfektet en «engasjert litteratur» eller «øyenvitnelitteratur», à la Jean Paul Sartre. Men Coetzee har aldri vært komfortabel med den sørafrikanske litteraturens realistiske hovedtrend. Og som en følge av hans litterære avvik, har kritikere på den sørafrikanske venstresiden beskyldt ham for «sofaeksistensialisme». Med debutromanen «Dusklands» (1974), og romaner som «In the Heart of the Country» (1977) og «Foe» (1986), markerte Coetzee sin gjeld til en modernistisk europeisk tradisjon, kombinert med impulser fra poststrukturalistisk språkfilosofi.

ANCs fortolkning av «Disgrace» er et typisk, og høyst forståelig, uttrykk for den sterke sørafrikanske interessen for å lese litteratur som rapporter fra virkeligheten. Men i likhet med europeiske fortolkninger av Coetzees romaner som enkle allegorier, står lesninger som fokuserer på rase i fare for å redusere Coetzees prosjekt, nettopp fordi denne forfatteren så innstendig har gjort motstand mot slike kategorier.

SELV HAR COETZEE UTTALT

at hans litteratur ikke handler om «her». Den handler alltid om annetsteds. Slik en forfatter som Joyce utfordret litteraturens forhold til nasjonen, har Coetzee villet overskride oppfatningene av hva som utgjør sørafrikansk litteratur. Bare unntaksvis har han lagt sine romaner til et klart definert og samtidig Sør-Afrika.

Og - kanskje mest påfallende - han har ofte latt sine skikkelsers rasemessige identitet være uklar. I «Waiting for the Barbarians» (1980) får man aldri vite barbarenes rase. I «Life and Times of Michael K.» (1983) er det ikke hudfarge, men hareskår som er hovedpersonens fremste kjennemerke. Coetzee har villet forstyrre sitt samfunns altoverskyggende kategori. Det er gjennom å skape slike litterære skjulesteder at han har sett sitt snitt til å finne rom for det som er annerledes, for mulighetene, for det han en gang har kalt «sine fornemmelser av frihet».

Dermed handler Coetzees forfatterskap også om litteraturen selv, uten at han havner i formalismens hermetikkboks. Han erkjenner enhver litteraturs historiske forankring. Samtidig utforsker han hvilket spillerom romanen har i forhold til vilkårene og begrensningene historien utsetter den for. Romanen har to valg, har han påpekt, den kan være et supplement til historien eller dens rival. Det finnes et mellomrom mellom den bevisst intervenerende litteraturen og den forsøksvis formalistiske: Coetzees romaner reflekterer over det historiske opphav i det språket som anvendes, samtidig som de kjemper for å gi disse språklagene nytt liv i litteraturens verden, med nye sosiale og etiske implikasjoner. Slik har Coetzee villet vise hva litteraturen kan utrette når den får anledning til å finne sin egenart.

Ingen bør betvile Coetzees personlige forakt for alt apartheid har representert. Men i hans bøker, fra Dusklands fram til årets «Elizabeth Costello», vil man lete fånyttes etter entusiastisk hyllest av Mandela eller entydig fordømmelse av Botha. Og likevel er hans romaner dynket i etikk. De forsøker utrettelig å yte rettferdighet overfor den andres perspektiv, inkludert den andres taushet, men de overlater domfellelsen til leserne. «For en viss type kunstner,» har Coetzee uttalt, «handler det om en tvang som forbinder det estetiske med det etiske.»

HVORDAN SKAFFE SEG

autoritet? Hvordan finne en posisjon det er mulig å ytre seg fra? Slike tilbakevendende anliggender bunner i Coetzees språkkritiske grunnholdning, intensivert av hans problematiske assosiasjon med koloniherrene, på farssiden med boerne, på morssiden med engelskmennene. For Coetzee synes det som om den eneste måten å gjenvinne en litteraturens autoritet på, er gjennom å gi avkall på den, ved alltid å stille spørsmål ved dens ytringer og ikke fristes til å låne makt annetsteds fra.

Gjennom hans romaners aktive dialog med de europeiske klassikerne kan man ane Coetzees ønske om å slå følge. Og det som gjør et verk til en klassiker, har han skrevet, er dets evne til å tåle kritikkens vedvarende testing. Videre handler det, slik den polske forfatteren Zbigniew Herbert har uttrykt det, om «det som overlever det verste barbari».

Fanget i en av det forrige århundrets mest knugende historiske situasjoner, har Coetzees romaner gitt dristige svar. I siste del av det 20. århundret har hans forfatterskap stått for en av de mest konsekvente og overbevisende utforskninger av, og derigjennom forsvar for, litteraturen. Slik er hans bøker blitt kjent med kritikkens kryssild, og gjennom seremonien i Stockholm i dag vil de utvilsomt styrke sine muligheter for å overleve. Mens vi venter på framtidas barbarer.