Skurken i Warner Brothers’ nye science fiction-/tegneserie-/basketball-epos «Space Jam 2» er tidsriktig nok en algoritme (Don Cheadle).

Likevel virker det som om den kapitalistiske og brukerundersøkelsesstyrte hive mind-en bak denne filmen ikke har tatt inn over seg hvor mange likhetstrekk den selv har med sin egen antagonist.

Eller så skjønner den det, men gir komplett beng. Denne filmen kommer til å spille inn drøssevis av penger, og selge leketøy, videospill og baskettrøyer nok til å skape nye søppeløyer synlige fra verdensrommet. Og underholdningsproduktets mer utspekulerte understrømmer er lette å ignorere når de overdøves av basketballdribling, tegneserieslapstick og en tålelig sjarmerende historie om en far som må innse at han ikke skal forme sønnen sin i sitt bilde, men heller la ham være seg selv.

«Space Jam 2» er ikke så mye en oppfølger som en remake av Michael Jordan- og Snurre Sprett-dribleduetten fra 1996. Denne gangen er det NBA-favoritten LeBron James, i rollen som seg selv-ish, som må spille en skjebnebasket-kamp i en virtuell virkelighet.

På spill står ikke bare hans sønns kjærlighet, men også eksistensen til både ham selv, de gamle Looney Tunes-tegneseriefigurene og hele verden, egentlig.