Filmanmeldelse: «Space Jam 2»

Fornøyelig suppe

«Space Jam 2» er sølete og gjennomkommersiell, men litt artig lell.

STJERNER: LeBron James har tatt over stafettpinnen etter Michael Jordan, som spilte en variant av seg selv i den forrige Space Jam-filmen. Video: Warner Bros. Vis mer
Publisert

Skurken i Warner Brothers’ nye science fiction-/tegneserie-/basketball-epos «Space Jam 2» er tidsriktig nok en algoritme (Don Cheadle).

Likevel virker det som om den kapitalistiske og brukerundersøkelsesstyrte hive mind-en bak denne filmen ikke har tatt inn over seg hvor mange likhetstrekk den selv har med sin egen antagonist.

Eller så skjønner den det, men gir komplett beng. Denne filmen kommer til å spille inn drøssevis av penger, og selge leketøy, videospill og baskettrøyer nok til å skape nye søppeløyer synlige fra verdensrommet. Og underholdningsproduktets mer utspekulerte understrømmer er lette å ignorere når de overdøves av basketballdribling, tegneserieslapstick og en tålelig sjarmerende historie om en far som må innse at han ikke skal forme sønnen sin i sitt bilde, men heller la ham være seg selv.

«Space Jam 2»

Sportskomedie

Regi: Malcolm D. Lee
Skuespillere: LeBron James, Don Cheadle, Snurre Sprett
Premieredato: 16. juli
Aldersgrense: 6 år
Orginaltittel: «Space Jam: A new legacy»

«Akkurat i Looney Tunes’ sitt tilfelle er selvgratulasjonene på sin plass. Snurre, Daffy og de andre er jo faktisk humorlegender.»
Se alle anmeldelser

«Space Jam 2» er ikke så mye en oppfølger som en remake av Michael Jordan- og Snurre Sprett-dribleduetten fra 1996. Denne gangen er det NBA-favoritten LeBron James, i rollen som seg selv-ish, som må spille en skjebnebasket-kamp i en virtuell virkelighet.

På spill står ikke bare hans sønns kjærlighet, men også eksistensen til både ham selv, de gamle Looney Tunes-tegneseriefigurene og hele verden, egentlig.

I det hele tatt.

Tegneseriepsykopater

På tross av – eller kanskje nettopp på grunn av – sin suksess på basketbanen, sliter James senior med å knytte bånd til sin yngste sønn, gameren Dom (Cedric Joe).

Da James ikke bare avslår en forretningsidé fra ovennevnte algoritme (eller Al G. Rhythm, som den kalles), men også krenker den på det groveste, ser den sitt snitt til å ta hevn (Rhythm virker bortimot forelsket i «King» James, og så forsmådd).

James og Dom trekkes på høyteknologisk (les: magisk) vis inn i Warners servere, der Al regjerer. Den eneste måten å komme seg ut på er ved å vinne en basketkamp, naturligvis. Mens algoritmen innsmigrer seg hos Dom, må James samle laget sitt, og av litt uvisse grunner er de eneste han har til rådighet de tøyelige, tøysete tegneseriepsykopatene Snurre Sprett, Daffy Duck, Pelle Pigg og co.

Overregissert

Plottet hviler seg på en ganske konvensjonell sportsfilmstruktur, og da er det grenser for hvor galt det kan gå.

Ikke at filmen ikke gjør sitt for å rote det til likevel, altså. James er mildt sagt ingen skuespiller, men klarer seg med et nødskrik takket være naturlig, bakoverlent karisma. Likevel faller både vitser og emosjonelle vendepunkt ofte på stengrunn, overregissert som de er av Malcolm D. Lee ­– selv når man tar høyde for at dette er en film som retter seg mot barn.

Reglene i det virtuelle universet er like inkonsekvente som i basketkampen Rhythm har rigget til sin egen fordel, og både karaktermotivasjon og fallhøyde trekkes opp av flosshatten som en gulrotknaskende kanin når det passer seg.

Kanskje er tanken at alt-er-lov-tilnærmingen fra Looney Tunes skal videreføres her, men det er å gjøre det for lettvint for seg selv. Det er faktisk en indre logikk selv i de surrealistiske Snurre-seriene, og vil du forankre en to timer lang film i noe som helst av reell emosjonell substans, er du også nødt til å avklare dine egne spilleregler sånn at vi vet hva vi skal bry oss om, håpe på og frykte.

Tidløs slapstick

Med det sagt er Space Jam 2 ganske fornøyelig, spesielt etter at James ramler inn i Warner-arkivene og vi møter filmens virkelige stjerner.

Jada, filmen er mildt sagt selvtilfreds, der den både aser basketkongen «King» James og sitt eget mediekonsern opp i skyene. Men akkurat i Looney Tunes’ sitt tilfelle er selvgratulasjonene på sin plass. Snurre, Daffy og de andre er jo faktisk humorlegender.

Den tidløse slapsticken funker for alle aldrer, og for oss litt eldre nerder er det ganske morsomt når Speedy Gonzales og Besta dukker opp i Matrix-universet, eller Per Ulv plutselig sprayer kjeften full av metallakk og angriper dieseldoningen til Mad Max i «Fury Road». Den store kampen mot slutten byr på nok lekne løsninger til at den blir medrivende, det åpenbare utfallet til tross.

Men bak den tilsynelatende harmløse moroa er det et ironisk tankekors at filmens skurk, som på overflaten kan oppfattes som en kritikk av minste-felles-multiplumstyrt, friksjonsfri, gjennomkommersialisert kunst, egentlig er drevet av noe så menneskelig som et rent hevnmotiv grunnet et såret ego. Mens filmen i seg selv er så kalkulert at den bare kunne vært unnfanget av en algoritme.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer