Fornuft og følelser i krigens hete

MIDTØSTEN-KRISEN: Krigen mellom Hizbollah og staten Israel setter sinnene i kok også her hjemme, og gjør sitt til at debatten til tider blir både uklar og uoversiktlig. Hva er det egentlig som debatteres?

Det er få - om noen - konflikter som setter sinnene i kok slik som de konfliktene staten Israel er involvert i. Selv om Midtøsten geografisk sett er plassert langt unna Norges grenser, er området likevel med på å definere leirene her til lands, og det i så stor grad at krig i Midtøsten nærmest blir for et innenrikspolitisk spørsmål å regne. Frontene står skarpt mot hverandre, og i den følelsesladde debatten er beskyldningene som kastes fram og tilbake krasse. Men i krigens hete er det lett å blande kortene - hva er det egentlig vi diskuterer?

DEN PÅGÅENDE norske debatten om konflikten som nå utspiller seg med blodig alvor i Midtøsten, dreier seg på en og samme tid om hvorvidt staten Israels militære handlinger er ute av proporsjoner, om Hizbollah bør avvæpnes, og om Jostein Gaarder har befattet seg med ting han ikke burde. En slik sammenblanding av problemstillinger bidrar til å utvaske grunnlaget for hele diskusjonen, mens det samtidig bidrar til misforståelser med til dels alvorlige konsekvenser. Krig medfører lidelser, og i moderne krigføring er det gjerne sivilbefolkningen som lider mest. Det innebærer at staten Israel må tåle kritikk for militære handlinger som påfører en sivilbefolkning lidelser, og som utenriksminister Jonas Gahr Støre uttalte i Dagbladet 9. august, deler han Jostein Gaarders «oppbygde frustrasjon i forhold til Israels manglende respekt for internasjonal rett, Israels okkupasjon i Palestina, og Israels maktbruk». Enig eller ei; kritikk av en demokratisk valgt politisk ledelse eller av en stats handlinger kan være legitime, også når det gjelder israelske myndigheter - eller libanesiske myndigheter, for den saks skyld.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET GÅR imidlertid et avgjørende skille mellom å kritisere det politiske nivået, og å kritisere statens borgere på generelt grunnlag. I den israelske konteksten (så vel som i Midtøsten for øvrig) er dette et skille som ofte viskes ut. For i motsetning til den norske konteksten, er det en ytterligere og avgjørende komponent som må tas med i betraktning: Selv om Israel på den ene siden er en stat hvis flertall av befolkningen er jødisk, og har som et grunnleggende prinsipp å tilby en forfulgt folkegruppe et hjem i sikkerhet, bor flertallet av verdens jødiske befolkning utenfor Israels grenser. Den sterke koblingen mellom staten Israel og jødene, bidrar derimot ofte til den feilslutningen at Israels handlinger i sin essens er jødiske, eller at det Israel står for er noe jøder generelt støtter. Israel, som alle andre stater, har en politisk ledelse som får både støtte og kritikk fra sine borgere, samt fra andre aktører på den politiske arenaen. Å sette likhetstegn mellom staten Israel og jøder er en grov misforståelse, og kan bidra til alvorlige feilslutninger. Skal vi derfor diskutere konflikten Israel nå er involvert i, er det viktig å ta utgangspunkt i de partene som er berørt.

AT ISRAEL er i krig med et av sine naboland eller med et av sine nabofolk, er ikke nytt. Helt siden opprettelsen av den jødiske staten i mai 1948, har Israel så godt som hvert tiår vært i åpen krig med et av de arabiske nabolandene. Samtidig har konflikten med palestinerne pågått parallelt, med ujevn intensitet, men med økende internasjonalt engasjement. Nettopp det at konflikter som involverer Israel opprører oss så kraftig her hjemme, gjør det desto viktigere å holde kortene fra hverandre og være tydelige på hva som til enhver tid diskuteres: Et israelsk militært angrep på den libanesiske byen Qa\'ana er ikke et bibelsk spørsmål, på samme måte som Hizbollahs raketter i israelske byer ikke representerer en allmenn muslimsk eller libanesisk handling. Det vi derimot må erkjenne, er at den pågående konflikten beveger seg på flere nivåer. Umiddelbart dreier denne konflikten seg om at Israel på den ene siden krever at Hizbollah løslater de to kidnappede israelske soldatene, mens Hizbollah på sin side krever at Israel løslater Hizbollah-medlemmene som sitter fengslet. Samtidig krever Israel at Hizbollah helt og holdent avvæpnes.

DETTE SISTE punktet peker videre mot et annet nivå i den pågående konflikten, nemlig organisering - og muligvis omorganisering - av den realpolitiske situasjonen i Midtøsten. Gjennom å kreve avvæpning av Hizbollah, og samtidig markere for både Hizbollah, Libanon og omverdenen for øvrig at Israel ikke tillater å få sine borgeres sikkerhet satt på spill, ønsker Israel å tydeliggjøre hvilke konsekvenser det vil få dersom noen forsøker. Den pågående konflikten dreier seg derfor om hele maktbalansen i en ustabil og voldsherjet region.Dette peker igjen på et annet og sentralt element i dagens konflikt: For Israel dreier dette seg også om statens eksistens. Det er ikke til å komme fra at flere statsmenn i de omkringliggende landene ikke ser opprettelsen av staten Israel som et positivt tilskudd til regionen. Snarere har eksempelvis Irans president Mahmoud Ahmadinejad uttrykt at Midtøsten uten Israel ville vært et bedre Midtøsten. For en stat som er tuftet på tanken om å gi et forfulgt folk trygghet, faller ikke slike uttalelser i god jord.

DERFOR ER det avgjørende at vi erkjenner at de konflikter som staten Israel er involvert i, også utspiller seg på et dypere plan som relaterer seg til moralske prinsipper, så vel som organiseringen av det internasjonale politiske landskapet. Dette aspektet gjør det derimot svært innfløkt og nesten umulig å ta fatt i diskusjonen. Slik blir det gjerne når Israel er involvert i en konflikt; fakta blandes med følelser, og følelser ispes fakta. Men hvilke kriger er blottet for følelser, hvilke kriger baseres kun på kjølige og rent rasjonelle kalkuleringer? Sensitiviteten - og ikke minst intensiteten - i debatten rundt konflikter som Israel er involvert i, medfører at det kan være vanskelig å uttrykke sine meninger. I hvert fall å våge å uttrykke dem. Det å mene noe om Israels konflikter, er å forholde seg til sensitive moralske og etiske problemstillinger som tvinger en til ikke bare å velge side i en konflikt, men også til å velge sine venner. Av denne grunn er det mange som vegrer seg for å uttrykke sin mening. For enkelte som har våget seg, og som har fått kabalen slengt hulter til bulter i retur, har det derfor blitt med den ene gangen. Hanne Eggen Røislien tar doktorgrad om den israelske hæren. Hun er tilknyttet Institutt for fredsforskning (PRIO), og kom nylig ut med boken «Bosettere på hellig grunn» om de israelske settlerne.