Fornuft og følelser

Ludwig Wittgenstein (1889- 1951). Navnet i seg selv gir vage assosiasjoner til en mystisk og distansert figur, med fjernt blikk og tragiske undertoner.

Svartkledde intellektuelle husker nok et og annet om postmoderne språkspill fra Blindern, mens folk flest muligens har fått med seg at filosofen var en tidlig såkalt norgesvenn, med egen hytte i Skjolden. Mer enn dette vet likevel de færreste. Svært få leser Wittgensteins verker i dag, selv om interessen for ham kanskje aldri har vært større. Dette paradokset skaper grobunn for mye sekundærlitteratur, som tilbyr hendige versjoner av krevende tankerekker. Slike finnes det mange av, og her kommer en til.

Hederlig

Forlagsmannen Knut Olav Åmås påpeker selv, i sin egen bok om Wittgenstein, hvordan mange vender seg bort fra kildene og søker til annenhåndslitteraturen. Kanskje ikke så rart, i lys av filosofens

18000 etterlatte manuskriptsider, skrevet i utradisjonell, poetisk og etter sigende «labyrintisk» form. Åmås har valgt å presentere Wittgensteins tenkning i lys av biografiske og kulturelle sammenhenger, og resultatet er blitt en hederlig tilvekst til Gyldendals Ariadne-serie. Forfatteren foretar klare grep fra starten av, og velger å fokusere blikket heller enn å favne for vidt i sitt tema. Det er leseren takknemlig for. Som den ytterst kunnskapsrike og nøkterne akademiker han er, greier Åmås å formidle Wittgensteins sammensatte og sære personlighet - og hans like motsetningsfulle filosofi - på så saklig vis at man henger godt med på ferden.

Etikk

Spesielt interessant er Wittgensteins etiske dimensjon, som ifølge Åmås har vært mye oversett. Etikk kan ikke begrunnes, like lite som vitenskapen kan gi oss de viktige svarene, mener Wittgenstein. Han understreker derfor at: «...selv når alle mulige vitenskapelige spørsmål er besvart, forblir livets problemer uberørt. Selvsagt er det da ingen spørsmål igjen, og dette i seg selv er svaret.» På samme måte er filosofens forakt for rasjonalitetens bastion Cambridge, byen der han selv var professor i noen år, og hans tilsvarende sympati for det værbitte Skjolden i Sogn, et tegn på dragningen mot det enkle og naive i tilværelsen.

Mindre mystisk

Og kanskje er det mindre mystisk enn mange har trodd, det Wittgenstein har på hjertet. Åmås betrakter ham som mer merkelig enn egentlig vanskelig, og kanskje heller ikke så original når alt kommer til stykket. Det er ikke hva han sier, men måten han sier det på, som er Wittgensteins styrke. Hva Åmås angår, forholder det seg ganske omvendt. Han har kloke tanker å servere, og de anrettes trygt og skikkelig. Men direkte besettende blir det aldri. Her og der er han dessuten i overkant akademisk, som når det sies om Wittgenstein at: «...han praktiserer og propaganderer for en filosofi som ikke har til formål å produsere teorier og kausalforklaringer, men reflekterende innsikt til bruk i avklaring av enkeltstående problemsituasjoner.» Dette stemmer sikkert, men enkelheten er godt kamuflert. Wittgensteins avmystifisering krever større klarhet enn som så.