Fornuft og følelser

Psykisk sykdom er et ømtålig tema, noe man ikke snakker om, på tross av bondeviker og trønderske komikere. Nina Berg har skrevet bok om det.

For forfatter og spesialpedagog Nina Berg var det et sjokk å møte problemet i egen familie da hennes yngste sønn som 20-åring gikk inn i sin første psykose. Det skulle ikke bli den siste, og Helge Berg Svenkerud tok sitt eget liv 23 år gammel etter flere års opphold på psykiatrisk sykehus. Forfatteren hadde da brukt år på å kjempe for sin sønn, skjønne hans sykdom og prøve å nå fram i psykiatrien som pårørende.

Overinvolvert?

Boka er delt i to. Først Helges historie, med journaler, dikt og samtaler. Deretter morens ettertanker om hva som kunne vært gjort annerledes, eller rettere sagt hva som bør gjøres annerledes i psykiatrien slik hun kjenner den som pårørende og som fagperson. Berg har lett etter alternative behandlingsmåter, lett seg fram i forskningsmiljøer og behandlingsinstitusjoner. Særlig leter Berg etter familiens rolle i behandling av psykisk syke. Hvordan kan familien brukes som ressurs?

Selv kjempet hun hardt for å kunne hjelpe sin sønn, men følte seg i stor grad avvist av systemet som en «overinvolvert mor». På samme tid var det forventet at familien overtok ansvaret for Helge i lange perioder, også når han var på vei inn i nye psykoser. Den nedbygde psykiatrien kolliderer med det individfokuserte bildet av pasienten, mener Berg. Og hun går videre: Et individ kan ikke behandles isolert, men må sees i sammenheng med sine sosiale omgivelser, særlig familien.

Store krav

Dette er en vanskelig tematikk. Selv om boka er skrevet i en tilstrebet dempet form, skinner bitterheten gjennom, særlig overfor behandlende leger. Først fordi de ikke lyttet til sønnens tanker, ikke respekterte ham som individ, så seinere fordi de i for stor grad lot ham styre løpet, som til slutt endte i et klesskap på en akuttavdeling.

Det er også et tankekors at sønnens stemme ikke er tydelig i denne boka, selv om forfatteren ønsket det slik. Det er og blir mors bilde som trår fram. En mors desperate ønske om en annen utgang enn døden. Det er vond lesning, selv om tonen er gjennomført forsiktig. Likevel er det et tankekors at hun på ett vis forutsetter at all psykisk sykdom kan kureres, og det er også svært kostnadskrevende reformer hun skisserer. Hvor store forventninger skal man ha til medisinen, enn si til velferdsstaten?

Men boka er likevel full av nyanser. Berg analyserer sin egen rolle, og kritiserer «systemet» konstruktivt. Lest med et kritisk blikk er dette ei viktig bok for flere enn psykisk syke, deres pårørende og deres terapeuter.