Fornuften er en sosial ting

Fornuften er misforstått. Filosofen Descartes tok feil, og postmodernistiske teoretikere havner i samme felle. Det hevder Bjørn Vassnes, som i en ny bok argumenterer med forskningsresultater fra biologi, nevrologi og psykologi for en ny og utvidet forståelse av begrepet fornuft.

I tre- fire år har forskningsjournalist Bjørn Vassnes arbeidet med sin bok «Myten om fornuften - om den nye vitenskapen og oss selv». Boka er skrevet på fritida. I arbeidstida har Vassnes laget fjernsynsprogrammer og innslag om vitenskap og forskning.

- Det er uvanlig å lese en populærvitenskapelig bok der en journalist tar på seg jobben med å forklare hvilke av våre berømte filosofer som har skjønt hvordan ting henger sammen og hvilke som ikke har det?

- Jeg er ikke akademisk ansatt, jeg trenger ikke å tenke på min akademiske prestisje. Derfor kan jeg tillate meg å formulere meg skarpere. Når det gjelder noen moteretninger i filosofien, er det også på tide at noen sier ifra.

Frontalangrep

I «Myten om fornuften» går Vassnes til frontalangrep på vår vanlige forståelse av begrepet fornuft. I en fire hundre år gammel tradisjon fra filosofen Descartes og hans «Jeg tenker, altså er jeg» og fram til vår tid er fornuften oppfattet som rasjonell, operativ og fristilt fra vår eksistens som biologiske vesener. Fornuften har vært en ensom ting.

- Fra biologien vet vi at mennesket i utgangspunktet er sosialt, et flokkdyr. Språk, som er en evne som kjennetegner mennesket, kan bare forstås i en sosial sammenheng. Vår fornuft kan ikke forstås atskilt fra vårt biologiske vesen. Vi blir ikke født med «blanke ark» som vi så gjennom livet fyller med «informasjon». Hvordan dette egentlig foregår har vi lært mye om gjennom forsøkene på å lage kunstig intelligens - programmere datamaskiner slik at de kan tenke fornuftig.

- Hva har man lært?

- At oppgaven er ufattelig mer komplisert enn man først forestilte seg. Oppgaven med å programmere en datamaskin til å se og gjenkjenne det den ser, ble først gitt en student som sommeroppgave. Han klarte det selvsagt ikke, og ingen har løst det godt ennå. Samtidig begynner et spedbarn å se og gjenkjenne fra den dagen det blir født. Nettopp fordi fornuften ikke fungerer som en datamaskin, er det uhyre komplisert å rekonstruere den med datamaskiner.

- Og hva vil dette si?

- Et av hovedpoengene er at vi møter verden med en innebygd forståelse. Vi vet hva vi skal lære, før vi lærer det, og kunne ikke lært noe uten allerede å «vite» hva vi må lære. Verden er et kaos av signaler, som fornuften raskt klarer å lage forståelige mønstre av. Datamaskiner kan beregne enorme tallmengder, men de har store vanskeligheter med å forstå hverdagskunnskap et hvilket som helst barn bare skjønner.

Meslinger

Som i eksemplet Vassnes nevner i sin bok: Om forskeren som hadde laget et program for medisinsk diagnose, og matet det med informasjoner om sin gamle, rustne Chevrolet. Datamaskinen kom fram til at bilen måtte ha meslinger.

- Hvem kan komme til å bli provosert av din framstilling?

- Noen filosofer er allerede provosert. At selv de som mener å ha befridd seg fra gjelden til Descartes, som for eksempel postmodernistene med sine språkspillteorier, ikke egentlig har klart å løsrive seg, er tungt å svelge for noen.

- Dette er en bok om filosofi, men du siterer like mye fra andre vitenskapsgrener?

- Fordi det er der den spennende forskningen om den menneskelige bevissthet foregår. Forskning hos nevrologer, biologer og noen psykologer har gitt oss ny viten om hvordan den menneskelige hjerne fungerer - viten ikke alle filosofer har tatt inn over seg ennå.

- Mener du at filosofene ennå ikke har akseptert Darwins utviklingslære?

- Mange som snakker Darwin etter munnen, har aldri prøvd å innarbeide konsekvensene av Darwin i sine egne modeller.

- Ender man ikke lett i en brutal sosialdarwinisme dersom man gjør det?

- Sosio-biologene, de av dem som tror på de sterkestes rett og at alt er nedfelt i genene, har sett for mye på generell biologi og for lite på menneskets artsspesifikke trekk. Som art utmerker mennesket seg nettopp ved sin sosiale evne, og ved at vi blir født uferdige. Selv om mye kunnskap er medfødt, er vi ikke totalt beskrevet gjennom våre DNA-strukturer. Menneskesamfunn fungerer best når individene lærer å ta hensyn til hverandre.

Håp

- Og det gir håp for framtida?

- Historisk ser vi hvordan mennesket stadig utvider den kretsen det føler omsorg og ansvar for. Vi har vist oss i stand til å utvide sirkelen fra nærmeste familie og stamme til større grupper, nasjoner og hele menneskeheten. Det er ikke lenge siden ikke engang barn og kvinner ble regnet med når det gjaldt menneskerettigheter. Utviklingen har gått raskt, men grunnlaget for den ligger nedfelt i vår natur.

Bjørn Vassnes