I tre- fire år har forskningsjournalist Bjørn Vassnes arbeidet med sin bok «Myten om fornuften - om den nye vitenskapen og oss selv». Boka er skrevet på fritida. I arbeidstida har Vassnes laget fjernsynsprogrammer og innslag om vitenskap og forskning.

- Det er uvanlig å lese en populærvitenskapelig bok der en journalist tar på seg jobben med å forklare hvilke av våre berømte filosofer som har skjønt hvordan ting henger sammen og hvilke som ikke har det?

- Jeg er ikke akademisk ansatt, jeg trenger ikke å tenke på min akademiske prestisje. Derfor kan jeg tillate meg å formulere meg skarpere. Når det gjelder noen moteretninger i filosofien, er det også på tide at noen sier ifra.

Frontalangrep

I «Myten om fornuften» går Vassnes til frontalangrep på vår vanlige forståelse av begrepet fornuft. I en fire hundre år gammel tradisjon fra filosofen Descartes og hans «Jeg tenker, altså er jeg» og fram til vår tid er fornuften oppfattet som rasjonell, operativ og fristilt fra vår eksistens som biologiske vesener. Fornuften har vært en ensom ting.

- Fra biologien vet vi at mennesket i utgangspunktet er sosialt, et flokkdyr. Språk, som er en evne som kjennetegner mennesket, kan bare forstås i en sosial sammenheng. Vår fornuft kan ikke forstås atskilt fra vårt biologiske vesen. Vi blir ikke født med «blanke ark» som vi så gjennom livet fyller med «informasjon». Hvordan dette egentlig foregår har vi lært mye om gjennom forsøkene på å lage kunstig intelligens - programmere datamaskiner slik at de kan tenke fornuftig.