ENIGHET: I løpet av natten har partene i lærerkonflikten blitt enige om en løsning. Her fra ressekonferansen i Kommunenes Hus. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
ENIGHET: I løpet av natten har partene i lærerkonflikten blitt enige om en løsning. Her fra ressekonferansen i Kommunenes Hus. Foto: Heiko Junge / NTB scanpixVis mer

Fornuften seiret

Men det tok unødvendig lang tid.

Kommentar

Løsningen på lærerstreiken forutsatte at arbeidsgiverorganisasjonen KS ga seg i nøkkelspørsmålet om arbeidstid. Det skjedde. Den gamle avtalen forlenges med et år. Den nye - som ble presentert i morges - skal gjelde fra 1. august 2015. Den åpner for at rektorer som ønsker økt tilstedværelse på sin skole, kan forhandle med lærerne lokalt. Blir de ikke enige, skal spørsmålet løftes opp til kommunalt (grunnskolen) eller fylkeskommunalt nivå (videregående). Blir det heller ikke der enighet, har lærerne veto som innebærer at den avtalen med minst tilstedeværelsesplikt blir gjeldende.
Salomonisk? Neppe. Styreleder Gunn Marit Helgesen er helt åpen på at KS hadde håpet på en bedre avtale, men at hensynet til elevene og ro i skolen nå veier tyngst. Det er en diplomatisk måte å si at man har tapt. Det var slett ikke gitt i utgangspunktet. KS gikk offensivt ut, fryktløst og målbevisst, og klarte faktisk å bli enige med den største lærerorganisasjonen, Utdanningsforbundet, om en skisse som riksmekleren la fram i mai. Ingen av partene ønsket konflikt. Begge mente de hadde gitt og tatt. Men Utdanningsforbundet feilberegnet stemningen hos sine medlemmer. 73 prosent av dem sa nei i uravstemningen. Det utløste en nesten 80 dager lang streik. Først symbolsk, i skoleferien, så massiv de tre siste ukene.
Situasjonen så ganske håpløs ut for Utdanningsforbundets ledelse. Ragnhild Lied måtte skifte fra å ha anbefalt et forslag til å lede en streik, som hadde klare elementer av et opprør. I dag sier hun at det rungende nei-et i uravstemningen ga streiken en enorm kraft. Det har hun helt rett i. Likevel vil det være konspiratorisk å si at hun håpte på et nei.
Lied klarte overgangen på en troverdig måte. Hun ble den naturlige frontfigur under streiken, samtidig som tonen med KS var mer moderat og konstruktiv enn det som kom til uttrykk i mediene.
Vanligvis endrer bildet seg i denne type arbeidskonflikter når streik først er et faktum. Den går ut over tredjepart, elever og foreldre. Da oppstår et massivt press, særlig på dem som streiker. Da renner pengene ut av lærerorganisasjonenes streikekasser, og inn i kommunekassene. Opinionen, som i utgangspunktet kan forstå lærernes protester, blir mugne over å ha ungdommer slengende med ørkesløs fritid. Tida pleier å være på KS' side. Alle leter etter en utgang, et fikeblad, som gjør nødvendige retretter passelig ærerik for de streikende.
Denne gangen skiftet ikke sympatien fra lærerne til KS. Presset forble sterkest på KS. Her har åpenbart også regjeringen bidratt til å presse fram en løsning. Offisielt sier statsminister, kunnskapsminister og kommunalminister at det er partenes ansvar å få en slutt på streiken. Reelt har de pushet kraftig på. Både gjennom generelle utsagn til mediene, og gjennom samtaler og møter mellom partene. Faktum har hele tida vært at streiken har vært ytterst uvelkommen for regjeringen og særlig partiet Høyre. Denne høsten skulle bli starten på en storstilt satsing på skolen og på lærerne. I stedet ble det full konfrontasjon mellom lærerne, som blir trodd på at de førte en viktig profesjonskamp, og KS's frontfigur, Gunn Marit Helgesen, som om ikke annet har satt KS ettertrykkelig på kartet.
Spørsmålet er om hun og KS-styret bare har tatt en taktisk retrett, eller om man forstår at bedre samarbeid i skolene ikke kan pålegges.
Det gjenstår å se, som vi journalister gjerne sier.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook