Fornuftens død?

Forholdet mellom natur og kultur har lenge vært et stridstema i vitenskapelige kretser, og meningene er delte - om hvorvidt våre liv primært blir styrt av gener og følelser eller rasjonell fornuft.

De fleste forstår at det vil måtte dreie seg om en vekselvirkning her, og at den menneskelige fornuft - tross sine mange skrøpeligheter - fremdeles har enkelte klare fortrinn. I alle fall når alternativet er irrasjonalisme, kritikkløs nyreligiøsitet eller generelle oppløsningstendenser. Noe slikt mener også forskningsjournalisten Bjørn Vassnes, som ønsker å berge den mye utskjelte fornuften - nettopp ved å gå i rette med den.

Han viser hvordan den såkalte «myten om fornuften» har oppstått og utviklet seg siden 1600-tallet, for så å peke på hvordan dagens menneskesyn står i ferd med å bli omformet under det han kaller den «kognitive revolusjonen». Det handler om en helt ny vitenskap, hevder forfatteren - en ny type naturalisme som vil kunne revolusjonere synet på menneskelig tankevirksomhet. Dette vil så bidra til å viske ut det særegent vestlige skillet mellom fornuft og følelser, og slik sett gjøre fornuftsbegrepet mer inkluderende og «menneskelig», om man vil. «Men først og fremst handler denne boka om å orientere seg i en forvirret verden,» som forfatteren skriver i innledningen.

Paradigmeskifte

Vesten står overfor et regelrett paradigmeskifte, dersom vi skal tro Vassnes. Det dreier seg om et mentalt jordskjelv, som vil erstatte vårt klassiske fornuftsideal med et nytt og revurdert bilde av virkeligheten. Og deler av dette verdensbildet er det forfatteren ønsker å skissere, blant annet ved å se nærmere på begreper som natur og kultur. Menneskene er nemlig såkalt «sosiale dyr», slik han ser det - og som sådan medfødte innehavere av verdier, tanker og evne til kommunikasjon.

Slik sett blir vår mentale ballast i utgangspunktet betinget av vår natur, og ut fra denne synsvinkelen kan vi ikke lenger regnes som fullstendig ubeskrevne blad i vårt første møte med verden. Nettopp dette poenget er det den tradisjonelle fornuftstenkningen og «dagens kulturteoretikere» ikke tar inn over seg, skal vi tro forfatteren. Og til tross for at disse kulturteoretikerne skjæres lovlig mye over en kam - slik de utskjelte «postmodernistene» også blir gjenstand for en ganske kategorisk polemikk i boka - bringer forfatteren spenstige tanker til torgs.

Tilgjengelig

For «Myten om fornuften» er noe så sjeldent som en tilgjengelig og intellektuelt udogmatisk studie om fornuftens kår. Og som sådan ønskes den hjertelig velkommen. Ikke fordi man nødvendigvis skal ta Vassnes bokstavelig i enhver forstand, eller kjøpe alle hans vurderinger uten innvendinger. Snarere fordi han makter å få leseren til å følge ham inn på de store spørsmåls arena. Da godtar man at han fra tid til annen tipper over i det mer ujevne. For det hender at han trekker sine konklusjoner vel langt, noe som ikke minst er tilfelle i beskrivelsen av postmodernistene. Ved flere anledninger påpekes det hvordan disse tenkerne - som altså kritiserer fornuften - faktisk undergraver sin egen stilling, fordi deres eget utgangspunkt jo også er å finne innen den tradisjonelle rasjonaliteten.

Slik sett mener Vassnes at de sager over greinen de selv sitter på. Mulig det, men poenget med å påpeke såkalt «selvrefererende inkonsistens» - det at man undergraver sine påstander nettopp ved å komme med dem (f.eks.: «Alle mennesker lyver!») - er ikke spesielt avansert filosofisk retorikk. Den bør i alle fall ikke uttværes. Likeledes er det utillatelig kategorisk å påstå at «Postmodernister kan gjerne høre på popmusikk, og se på actionfilmer, men alltid med en ironisk distanse.» Har Vassnes virkelig vært på kino med dem alle sammen?

På den annen side er det viktigere å fastslå at Vassnes - som den våkne journalist han er - faktisk lykkes i å engasjere sin leser. Dessuten fastslår han sympatisk nok at han ikke forventer at alle følger ham «til veis ende», men at man likevel vil kunne få et innblikk i det han omtaler som «et nytt og spennende forskningsfelt». Og man følger ham altså gjerne, særlig i hans intensjon om å redde fornuften. Fornuften er død - leve fornuften!