Fornuftig bistand

EDVARD ROBBINS og Sven Erik Svendsen kritiserer i sin artikkel i Dagbladet 19. april d.å, den norske støtten som skal hjelpe til med å klarlegge eiendomsforhold og formalisere eiendomsrettigheter i Tanzania. Kritikken rettes mot at en ørliten del av norske bistandsmidler skal brukes på et arbeid hvor den peruanske økonomen Hernando de Soto er involvert. De Soto er ifølge artikkelforfatterne en omstridt «nyliberalistisk» økonom og passer tydeligvis ikke inn i deres bilde av hvordan fattigdomsbekjempelse bør foregå. De Soto er ikke mer omstridt enn at Bill Clinton omtaler hans arbeid som noe av det viktigste som gjøres for å bekjempe fattigdom i verden i dag. De Sotos hovedpoeng er at fraværet av eiendomsrettigheter i de fattige landene stenger dem effektivt borte fra de mekanismer som en markedsøkonomi er avhengig av for å fungere.Uten at det følges av lovfestet beskyttelse av eiendomsrettigheter vil reformer i u-landene og mye av den tradisjonelle økonomiske bistanden være som å bygge på sandgrunn.

ET KJENNETEGN ved den vestlige verden - altså en liten del av verden - er nettopp reglene som regulerer eiendomsforhold. Dette har gitt grunnlag for fremveksten av et kredittvesen som igjen er selve forutsetningen for en fungerende økonomi og velstandsvekst. Skal vi nekte fattige land i å gjøre det samme? Skal de forbli diskvalifisert fra å ta del i verdensøkonomien som annet enn stønadsmottagere? Når Regjeringen støtter arbeidet for å fremme The rule of Law og formelle eiendomsrettigheter i Tanzania så bidrar den til å legge grunnlaget for varig vekst. Det er en positiv sammenheng mellom respekten for eiendom, demokrati og velstandsvekst. Dette vet åpenbart bistandsministeren.